Der udkommer mange debatbøger, men det er de færreste, der vækker til debat. De får en dag i aviserne og dør derefter en stille død, men ind imellem sker det, at en debatbog vokser sig stor, fordi den til den offentlige diskussion tilfører noget hidtil ubeskrevet, noget rammende, som har ligget i svøb, men nu foldes ud i fuld blomst med rene ord. Således den norske forfatter Magnus Marsdals Frp-koden - Hemmeligheten bak Fremskritts-partiets suksess, udkommet i fjor på Forlaget Manifest.
Forfatteren blev interviewet af Nina Trige Andersen her i bladet den 7. juni. Hans hovedsynspunkt er, at eliten er skyld i, at Fremskrittspartiet i Norge har haft en kæmpe succes og gjort et voldsomt indhug i Arbeiderpartiets vælgere, hvilket umiddelbart kan oversættes til Dansk Fokeparti i forhold til de danske socialdemokrater og dem på venstrefløjen i øvrigt. Mere end hver femte norske vælger stemte på Fremskrittspartiet ved Stortingsvalget i 2005.
Allerede i 1970’erne fik man et forvarsel. Hver gang en typisk universitetsmarxist viste sig på tv-skærmen for at tale ‘folkets’ sag, kunne man ligefrem høre, hvordan venstrefløjens potentielle vælgertal raslede ned, jo mere intellektuel og analyserende snak, der kom ud af vedkommendes mund.
Den bider ikke
Kunne man ikke høre det, kunne man se det ved valgene, hvor tallet ganske rigtigt raslede ned. VS døde, fløjen skrumpede, og resterne lever i dag videre i Enhedslisten, et firemandaters parti uden indflydelse, som de andre partier engang imellem klapper på hovedet som en lille hund og siger, at det da på sin vis er godt, at vi har den lille terrier. Så kan den stå der og gø og garantere for demokratiet, og den bider jo ikke.
Her en 30-40 år senere handler det om det stærkt reducerede socialdemokrati. Eliten er både den politiske og kulturelle elite, som har et nedladende forhold til lavinkomstgruppen. Hr. og fru menigmand, som stemmer på DF, kan se, hvordan den kulturelle elite har et spottende forhold til folkekulturen, hvad enten det er dansktoppen eller quiz- og stjerne for en aften-programmerne i tv.
Den politiske og akademiske elite opleves som en flok velbjergede mennsker, der med deres gode løn læner sig tilbage, mens hr. og fru Lavtløn samt dem på overførsel kan slås med indvandrerne om resterne af den danske økonomi.
Det gider de ikke. De har den totale mistillid til den uforstående elite, og det er Magnus Marsdals fortjeneste at have pindet det ud. Han opsøgte medlemmer af Fremskrittspartiet, som om han var en opdagelsesrejsende i et fremmed land. Debatbogen er åbenbart også en slags rejsebeskrivelse.
Respekt for anderledes
Perspektivet er svimlende: Tænk, hvis det meste af det kommentarstof, der skrives i Information og Politiken, får den stik modsatte virkning af det, skribenterne ønsker og håber! Tænk, hvis alt det miljøstof, der tonses ud i hovedet på læserne, for at slå et slag for bevarelse af miljøet, har den modsatte effekt: at det opleves som venstreorienteret og elitært og derfor forkastes. For slet ikke at tale om budskaberne i radio og tv. Pia Kjærsgaard & co. kan tilbagelænet inkassere gevinsten fra ‘forbundsfællerne.’
Magnus Marsdal har sagt det tydeligt. Ikke at rød stue derefter kan eller skal ændre meninger, men måske man lige skulle tage sig i det, førend man bruger sin håneret - og i stedet formulerer sig med mere respekt over for anderledes tænkende og oplevende. Det ville være et stort skridt fremad. Alt i alt ville det være et ikke så ringe resultat - af en bog at være.
Kommentarer
På deres frugter skal man kende de sande profeter:
Folket dømmer vel bare efter at uanset hvor meget universitetsmarxisme -
der flyder fra åndselitens læber - kniber det gevaldigt for selvsamme elite med VIRKELIGT at dele penge, privillegier og magt med de lavere sociale lag.
Tænk, hvis det meste af det kommentarstof, der skrives i Information og Politiken, får den stik modsatte virkning af det, skribenterne ønsker og håber!
En vild tanke! Tænk hvis det så heller ikke hjælper på integrationen at kalde muslimer for terrorister?
“Ignorance is strength” ?
Hvor er lille “islamofacsistiske Hitler” Per Thomsen, hva med litt demonisering av nazi-Dansk Folkeparti.
“Dansk Folkeparti freder Fogh-ministre
DF’s finansordfører Kristian Thulesen Dahl mener ikke, at der er behov for at undersøge V-ministres udgifter til private arrangementer.”
http://politiken.dk/politik/article523246.ece
Så meget for Dansk National-Socialistisk Volkspartei’s rolle som
den lille mands beskytter mod den slemme “elite”.
Selv en fra fjeldet nedvandret abe kan vel se hykleriet ?
@Peter Olsen
Nu håber jeg da ikke at mit foregående indlæg blev opfattet som et forsvar for DF - for du har ret i dit indlæg - pointen er vel så at småkårsfolk hverken kan sætte lid til DF eller til de hykleriske universistetsmarxister - at småkårsfolk SELV må tage affære hvis de vil have virkelige forandringer.
Hvis ikke Per Thomsen fandtes i virkeligheden, så var Dansk Folkeparti nødt til at opfinde ham.
Men findes han overhovedet i virkeligheden? Hvordan får han tid til sidde hele dagen ved computeren og udslynge alle sine vanvittige påstande om, at hvis man er imod kvindeomskæring og selvmordsbombere, så er man en hard-core nazist, som selv Hitler og Himmler ville skamme sig over?
Gad vide, om Per Thomsen i virkeligheden er en “Per Thomsen”, der er opfundet og betalt af Dansk Folkepartis pressetjeneste?
Preben Nielsen
Det fantastiske med DFèren Per Thomsen er at har i beste Joseph Goebbels-stil har maktet å føre det Orwellske sensur-“Glass Menagerie “
i Dagbladet Information til å tro at han er en kjernevelger for Enhedslisten.
Et internttrold som til de grader demonstrerer at han lider av demofobi skal man lete lenge etter.
Demofobi, angst for folket, og demofobien trives udbredt i visse akademiske kredse, uden at patienterne selv er opmærksomme på det.
Demofobien kan være årsagen til, at svaghed for totalitære systemer trives så udbredt i de samme kredse. Der ligger en opgave til fremtiden i at undersøge, om der er sammenfald mellem demofobi og totalitær tankegang.
Selvfølgelig er Dansk Folkeparties demokratiske succes et udtryk for, at diktaturet fra eliten, kapitalisterne og spekulanterne, som prøver at pådutte Danmark og folket
en fjende - muslimerne -
og en masse spekutanter - livstidsflygtninge storfamilier -
og svindlere - ‘fremmedarbejdere’, der i virkligheden er immigranter, som alle øvrige løgnere og snydere -
og at det er for meget for den almindelige dansker at se det blive ved, uden nogen som helst fornuftig grund.
Indvandrerne var ikke at regne som immigraneter, da vi fik at vide at vi skulle acceptere dem en tid,
men midlertidig nødlidte, der ønskede og skulle vende tilbage, når de ikke mere behøvede barmhjærtelig hjælp i Danmark,
men man tog fusen på os alle, derfor er DF en retfærdig logisk succes, og vil fortsætte med at være det, efterhånden som at 2. - 3. g’erne og muslimerne børneflokkene vælter frem i gaderne og begynder at stille u-landskulturkrav til Danmark.
Og det er alt sammen elitens skyld, der løg over for folket, fordi indvandring ikke rammer eltiens hjem, boliger, arbejde, uddannelse, offentlige servicehjælp, hverdag og fremtid, nej eliten kan være bedøvende ligeglad de næste 30-40 år, til indvandrerbørneflokkene er blevet til voksne familier, der med deres børneflokke vil have flertal i Danmark for altid, hvis DF, VK, S, SF og evt. andre IKKE stopper det og får sat gang i udvandringen, repatrieringen og integrationen tilbage til oprindelses / moderlandene, istedet for den ensidige, skadelige og unødvendige indvandring og befolkningsvæks af udanskere og muslimer, som er temmelig voldsom, og som stiger dag for dag.
Løgnen om udstødelsen.
Hvis ikke over-Danmark løg så meget over for sig selv og alle andre om omfanget af udstødelse, så ville det også forstå DF fænomenet.
I stedet for meget snævert definerede ledighedstal, så tal om det totale omfang af udstødelse på overførselsindkomster i Danmark - så står alting så meget klarere.
Måske Bjørkjær skulle bevæge sig ned i kældenren og kikke i sin bogreoler, her kan det være at han kan finde en’ bog eller 2 om ‘fremskridtsarbejderen’ eller hvad de nu hed, og som sagde stort set det samme som den norske bog; og som også blev mødt med et Aha, da de kom frem.
Men se om nogen lærte af dem
“Magnus Marsdal har sagt det tydeligt. Ikke at rød stue derefter kan eller skal ændre meninger, men måske man lige skulle tage sig i det, førend man bruger sin håneret - og i stedet formulerer sig med mere respekt over for anderledes tænkende og oplevende. ”
Det runger i hvert fald meget hult når det pæne venstreorienterede og veluddannede bedsteborgerlige segment taler så meget om den pæne tone og rummelighed og menneskelighed, men samtidig kalder hr og fru Danmark de værste ting og ikke kan rumme den danske (for personer med andre referencerammer end den folkelige) fremmedhed som helt almindelige ikke så godt lønnede med ikke så avancerede jobs hr og fru Danmark gestalter og lever.
Fremmedfjendskheden og intolerancen er vendt mod helt almindelige danske borgere (mod hr. og fru Danmark) mod gammel dansk kultur og traditioner. Det fremmede er blevet det danske.
Kortslutningen er nært forestående på den fascistiske venstrefløj!
Jeg takker mange gange for den store opmærksomhed i flere af ovenstående indlæg. Jeg undrer mig måske lidt over, at alle de skribenter der i denne tråd påstår at jeg på en utilsigtet måde hjælper Dansk Folkeparti tydeligvis er personer der selv stemmer på Dansk Folkeparti.
Derfor er det lidt mærkeligt at disse personer afslører deres viden i stedet for at lade mig fortsætte med i uvidenhed at spille ”nyttig idiot” for Pia Kjærsgaard.
Der er vist noget ved alle de fine analyser i denne tråd, inklusiv Kristen Bjørnkjærs egen, der vist ikke helt opfylder betingelserne for almindelig logik og sund fornuft?
Måske skulle man bidrage med lidt forbrugeroplysning. I artiklens højre hjørne er der gengivet et stort fotografi af en ældre mandsperson med en yderst alvorsfuld og selvhøjtidelig mine.
Der er igen undertekst til fotografiet, så man kan ikke umiddelbart vide hvem der er afbilledet på fotografiet. Mit første gæt var at det nok var Magnus Marsdal, som Kristen Bjørnkjær omtaler i sin artikel. En nærmere research dog har afsløret at billedet rent faktisk forestiller Kristen Bjørnkjær selv.
Jeg skal ikke kunne sige, hvorfor man vælger at illustrere artiklen med et foto af Bjørnkjær, når den nu handler om noget ganske andet, men jeg kan således med sikkerhed oplyse at fotografiet er en formentlig naturtro og vellignende gengivelse af artiklens forfatter. Så ved i det.
Og jeg vidste ikke at du var musikalsk. Der kan man bare se…
Erasmus Montanus tummelumsen forsøker å være saklig , er det mulig ?
Om Per Thomsen kunne være så vennlig å legge ut et bilde av seg selv skal jeg personlig laste det ned og printe det ut.
De vil vil bli brukt i Jihad under Motattac
Bilde av Magnus Marsdal
http://gfx.dagbladet.no/pub/artikkel/4/49/499/499923/MarsdalXcopyX2_1178…
Tænk, hvis man kunne åbne sine aviser, tv og radio uden at skulle læse, se og høre om Dansk Folkeparti? Partiet er medieskabt. Uden omtale var Dansk Folkeparti intet. Alle medier agerer talerør for partiet. At partiet benytter og udnytter mediernes nyttige idioter (journalisterne) er til gengæld fremragende strategisk arbejde. Tørklædet af for det. Og hatten af for de medier, der beslutter at negligere Dansk Folkeparti et par månder eller mere. Gør de det, går partiet i glemmebogen. Sværere er det ikke at komme Dansk Folkeparti til livs.
Jihadisten Per Thomsen har har stor tro på innvandring av sosialiklienter.
Nok en gang serverer den religøse predikant et postulat selv et barn forstår et løgn og spinn.
At en så uvederheftig propagandist får fremstå som Enhedslistens talerør sier ikke lite om krisen på ytre venstre side.
“Arbeidsmarked.” er et fyord som hverken skal snakkes om eller analyseres.
Orwell kunne ikke ha beskrevet dette bedre enn Enhedslistens Wilson Tummelumsen
http://da.wikipedia.org/wiki/Værelse_101_(1984)
Der findes nemlig ingen objektiv modsætning mellem indvandrerne og ”hr. og fru lavtløn”, ligesom der ikke findes nogen objektive modsætninger mellem de tømrersvende der er rødhårede og de tømrersvende der har sort overskæg.
Innvandring redder ikke pensjonene
http://e24.no/makro-og-politikk/article1571782.ece
Det er ikke likegyldig hva slags innvandrere som kommer til Norden og hvor de kommer i fra. De siste årenes begivenheter i Nederland, Frankrike og Storbritannia har med all tydelighet vist at den muslimske innvandring til Europa er en tikkende, tidsinnstilt bombe. Det er ingen grunn til å tro at det skulle være annerledes hos oss .
De siste årene har en pervers, fundamentalistisk variant av islam blitt en inspirasjonskilde for dem som av ulike grunner befinner seg i opposisjon til de vestlige samfunn de har flyttet til eller vokst opp i.
Det faktum at kristendommen har lignede islett i sin historie er interessant nok, men til liten hjelp mot dem som på voldelig vis går til angrep mot det samfunn de er en del av men som de ikke vil akseptere.
Tilhengere av innvandring trekker ofte paralleller med innvandring til Norge i tidligere tider. De påpeker at det norske samfunn er blitt beriket av innvandring. Det er utvilsomt riktig at de kjøpmenn og håndverkere som i sin tid flyttet til Norden fra Nederland og Nord-Tyskland brakte med seg fagkunnskap og kontakter som norsk bygdealmue verken hadde eller kunne tilegne seg. Men de som i dag tar med seg middelalderen, stammesamfunnet og æresdrapene beriker ikke det norske samfunn.
Vel er det ofte slik at når vi ser noe i samtiden vi ikke liker, møter vi vår egen historie. Men det rokker ikke ved at middelalderen og stammesamfunnet bør være et for evig og alltid tilbakelagt stadium. Det ville være tragisk hvis den fundamentalistiske kristendom som nå er blitt nærmest en fargeklatt til å le av, skulle erstattes av det som verre er. Det vil være ironisk hvis det skulle skje under et falskt flagg av etnisk toleranse og kulturelt mangfold. Mer fullstendig kunne ikke tingene snus på hodet.
Mange har lenge hevdet at arbeidsinnvandring til Norge er nødvendig fordi et stadig økende antall pensjonister må forsørges av færre og færre arbeidende. Har det noe for seg?
I Financial Times den 14. desember i fjor var det en artikkel av Harvard-professor Martin Feldstein med overskriften ”Immigration is no way to fund an ageing population.” Han anførte et regnestykke myntet på den spanske økonomi, men som ikke er uten relevans for Norge.
Antallet arbeidende per pensjonist i Spania vil falle fra 4,5 i dag til under 2 i 2050. Pensjonene er beregnet å øke fra 8,4 prosent av BNP til nærmere 16 over samme periode. Hvis det nå kommer ti millioner immigranter til Spania, vil det svare til en økning på 10 prosent av spansk arbeidskraft. Siden innvandrere typisk havner i mindre godt betalte jobber enn innfødte spanjoler, ville total arbeidsinntekt øke noe mindre, anslagsvis 8 prosent. Siden lønn er 75 prosent av spansk BNP, ville innvandringen tilsvare 6 prosents økning i BNP.
Av dette ville minst halvparten bli forbrukt av innvandrerne selv og deres familier. Noe ville også bli brukt av det offentlige for å finansiere velferdstjenester for innvandrerne og deres familier. Kanskje ville det bli igjen 2 prosent av BNP for pensjonistene.
Det var heller beskjedent, tatt i betraktning at den antatte innvandring ville være dramatisk; den ville representere en økning i antallet utlendinger i Spania på over 50 prosent, forutsatt at ingen av innvandrerne har barn eller hjemmeværende koner eller slektninger.
Med tiden ville innvandrerne bli pensjonister og selv bli en del av problemet. Problemer ville også kunne oppstå før den tid. Innvandrere er ikke abstrakt arbeidskraft men mennesker av kjøtt og blod som tar med seg sine tradisjoner og sin kultur. Alt av det lar seg ikke like godt forlike med det moderne, norske samfunn.
Kristen Bjørnkær:
”Den politiske og akademiske elite opleves som en flok velbjergede mennesker, der med deres gode løn læner sig tilbage, mens hr. og fru Lavtløn samt dem på overførsel kan slås med indvandrerne om resterne af den danske økonomi.”
Det er sørgeligt at se hvordan Bjørnkjær har slugt Dansk Folkepartis propaganda med hud og hår. Der findes nemlig ingen objektiv modsætning mellem indvandrerne og ”hr. og fru lavtløn” på samme måde som der ikke findes nogen modsætninger mellem de tømrersvende der er rødhårede og de tømrersvende der har sort overskæg.
Hvis man som tankeeksperiment forestillede sig at vi den dag i morgen udviste alle indvandrerne ville det ikke på nogen måde betyde at ”hr. og fru lavtløn” ville få bedre levevilkår.
Som en følge af panikken i forbindelse med ”Murens fald” i starten af 1990érne blev de europæiske socialdemokratier i al hast redefinerede. Fra at være erklærede socialistiske partier blev socialdemokraterne forvandlet til at være neoliberalistiske partier med en blind tro på markedet og den frie konkurrences velsignelser.
Tony Blair, Poul Nyrup og de øvrige socialdemokratiske leder igangsatte de rene privatiseringsorgier og startede dermed en hidtil uset liberalisering af Europa. Man stjal simpelthen de socialliberale partiers politik og partiprogrammer.
Siden den tid har der ikke eksisteret slagkraftige politiske bevægelser i Europa, der varetager ”hr. og fru lavtløns” interesser. Underklassen har naturligvis ingen problemer med at se, at en ”Gucci Helle” og alle de andre liberalistiske levebrødspolitiker i socialdemokratiets ledelse udelukkende føler sig forpligtet overfor ”hr. og fru lavtløn” ved festlige lejligheder, eksempelvis når der skal holdes taler den 1. maj.
Middelklassens boligejere har en enorm skattefri og arbejdsfri indkomst, som sikrer dem et liv i sus og dus, mens de personer der er tvunget til at bo til leje betaler gildet og sådan er det jo hele vejen igennem i vores socialdemokratiske og gennemliberaliserede samfund. Det er kun naturligt at denne udvikling har skabt en at der en enorm frustration i den hvide underklasse, der bliver låst fast i en situation som underprivilegerede.
Denne udvikling har naturligvis meget med lidt med indvandrerne at gøre, men ikke desto mindre har det vist sig at være en yderst belejligt og effektiv politisk strategi at gøre indvandrerne til syndebukke. Man har simpelthen valgt en klassisk del og hersk politik.
Adolf Hitlers allerstørste politiske slagnummer var at bilde den tyske underklasse ind at jøderne var skyld i alle de underprivilegeredes trængsler. Efterfølgende har historikerne ikke haft problemer med at pille denne påstand fra hinanden og afsløre den som en stor propagandaløgn.
På præcis samme måde har det været Pia Kjærsgaard største propagandanummer at bilde en stor del af de vælgere som Bjørnkær betegner som ”hr. og fru lavtløn” ind, at det er indvandrerne der er skyld i den hvide underklasses trængsler.
Det er i den forbindelse meget meget sørgeligt at se hvordan flere og flere ansatte på Information er begyndt at synge med på Pia Kjærsgaards sang om at indvandrerne er nogle asociale typer der stjæler fra ”hr. og fru lavtløn”.
Jeg har tidligere sendt dette indlæg, men det blev af uransalige grunde slettet. Det kunne se ud som om at redaktionen ikke har det så godt med kritik?
Eine große Lüge?
Adolf Tumelumsen Thomsen presenterer Jødene som sosialklientmotagere i Hitler-Tyskland.
det motsatte var tilfellet jødene hjalp hverandre gjennom krisen og deres sosio-økonomiske situasjon skapte en reaksjon hos lumpenproletariat.
Orwell har i 1984 en fin parodi av nasjonalsosialistenes og nasjonalbolsjevikenes felles fiende “den jødiske kapitalist med høy hat.”
Adolf Tumelumsen Thomsen har ikke forstått at kapitalen aldri har vært så demokratisk fordelt som nå,
Molotov-Ribbentrop-analysen til Adolf Tumelumsen Thomsen er tilpasset jhadistiske verdensbilde hvor begrensninger for henteekteskap fra den 3-verden er sett på som en dypt rasistisk .
Sammen ned den populistiske demagog George Galloway har ikke Afolf Tummelumsen noen bølge å ri på lenger. Hans tidligere allierte i Irak sammarbeider nå med amerikanerne for å begrense hodekappernes herjinger.
Jeg har hentet noen høydepunkter fra fredsbevegelsens fremste gallionsfigur.
I pointed out Galloway’s inconsistency with regard to religion (he rates the collapse of the Soviet Union, where countless numbers were imprisoned for 25 years for the crime of praying, as the “biggest catastrophe” of his life). He responded by accusing me of “grotesque intolerance”. And say what you like about Galloway, he is a man of immense tolerance.
If you are asking did I support the Soviet Union, yes I did. Yes, I did support the Soviet Union, and I think the disappearance of the Soviet Union is the biggest catastrophe of my life.
http://www.google.com/search?hl=no&client=opera&rls=nb&hs=crG&q=biggest+…
Som tidligere gift med en muslim, er han sansynligvis konvertitt.
det er kanskje ikke så underlig at han er litt identitets-forvirret eller lider han av dekokratifobi ?
http://en.wikipedia.org/wiki/Amineh_Abu-Zayyad
Galloways views on this are irrelevant and tainted by cash.
This is not the first time George Galloway has been linked to allegations of handling money from a controversial foreign power. In 1998 BBC Newsnight reporter Richard Watson investigated the MP’s links with the government of Pakistan, uncovering documents that revealed an astonishingly close financial relationship with the administration and calling into serious question Mr Galloway’s judgment as an MP. Here, Watson recounts the investigation.
The trail of evidence linking George Galloway to the government of Pakistan began to emerge in the prime minister’s private office in Islamabad. It was spring 1998 and Nawaz Sharif had recently come to power. In keeping with the cut and thrust of Pakistani politics, the new prime minister had just created an Accountability Commission to investigate allegations of corruption by the government of his predecessor, Benazir Bhutto.
We were given access to the work of the Accountability Commission as part of our research for a film for the BBC. Over three weeks my researcher Shashi Singh and I pored over thousands of documents.
It soon became clear that Mr Sharif’s government was most interested in pursuing corruption allegations against Ms Bhutto’s government. Senior officials were suspected of setting up inflated contracts with foreign companies for infrastructure investment programmes worth hundreds of millions of pounds. Details of secret offshore accounts in the Caribbean and Switzerland began to emerge.
But other, far more sensitive documents were also coming out of the vaults. Some described work paid for by the Pakistan Projection Fund - a secret bank account run out of London by the Pakistan High Commission that was set up to back clandestine operations to promote issues of national interest.
These documents would reveal how George Galloway was party to negotiations at the highest level with the government of Pakistan to pay for the operation of a newspaper published in London and to fund lobbying work on the issue of Kashmir. The newspaper was set up to take a pro-Bhutto line.
The first clue to the work of the Pakistan Projection Fund - and Mr Galloway’s links to the government - came in the form of an unsigned letter in a file from the Foreign Office. It was marked for the attention of Pakistan’s High Commissioner in London and contained details of a secret proposal to launch an English language newspaper in Britain called The Asian Voice. The unnamed author noted that “its political line would be the line of the Pakistan People’s Party” (led by Ms Bhutto) and “it would energetically press the prime minister’s line”. Ms Bhutto initialled her agreement at the bottom of the page.
We do not know who wrote this document - or whether Mr Galloway knew about it. What we can say is that Asian Voice Ltd was a company registered in Britain to publish the weekly pro- Bhutto newspaper. And one of its directors was Mr Galloway, who, according to documents in Pakistan, also controlled a third of the shares.
Mr Galloway declared his interest in Asian Voice Ltd in the House of Commons Register of Members’ Interests. But for anyone scrutinising the records the financial link with a foreign power would have remained unseen.
Documents show that the Pakistan government agreed an initial budget for the weekly newspaper of £547,000. According to a memorandum dated Jan 2, 1996 the Pakistan government proposed to “covertly sponsor” the publication, with money allocated to “the Secret Fund of the High Commissioner for Pakistan in the UK as a special grant for the project”.
In early 1996 Mr Galloway recruited staff and an office was set up in Tooley Street near Tower Bridge in London. The paper was to be called East and, as agreed, the publisher was Asian Voice Ltd.
But just two weeks before the official launch disaster struck. The government of Ms Bhutto fell and with it went the source of funding. Mr Galloway now had a problem. Thousands of pounds had been sunk in launch costs and debts were running high. The new administration in Islamabad made it clear they wanted to stop the flow of money and the MP realised this could spell disaster.
In a memorandum marked “Secret” and dated Jan 26, 1997 there is an account of a meeting between the newly-appointed foreign secretary of Pakistan, Mr Galloway and Pakistan’s former High Commissioner in London, the man who had covertly directed funds for the newspaper project. The memo reports that the foreign secretary made it clear that funding for the paper was to end but reassured Mr Galloway that the new president did not wish to harm the MP’s position.
According to the memo, Mr Galloway thanked the president for his concern but outlined serious concerns. The memo states that Mr Galloway said that if East were to close before the general election then “his political enemies would create problems and might also call for journalistic investigation which could easily establish his involvement. Such a situation would not only ruin him politically but would also damage the Labour Party”.
These are hardly the sentiments of a man comfortable with the nature of the funding for the paper. Two days after this meeting a cheque for £135,000 drawn in favour of Asian Voice Ltd was handed over to the MP. Newsnight obtained a copy of the cheque, which came with Mr Galloway’s signature, apparently acknowledging receipt.
In total the documents in Pakistan suggested that more than £300,000 was paid to Asian Voice Ltd to run East. But this was not enough to stave off financial collapse. Soon Mr Galloway had to turn to Pakistan with his begging bowl. He was so desperate for money that he wrote a series of highly embarrassing begging letters to the new government, which raised serious questions about his judgment as an MP.
On May 8, 1997 Mr Galloway wrote to Mr Sharif talking of Labour’s “landslide victory”. The preamble over, he got to the point: “Alas I must draw your attention to a critical issue which risks gravely embarrassing Pakistan and Labour just on the threshold of the new era. As you will see from the file I undertook to keep “The East” going until the General Election to avoid the embarrassment of the paper’s collapse. The Government of Pakistan - in the shape of the then Foreign Secretary - promised to pay the costs for February, March and April - totalling £150,000. None of these instalments arrived.
“Consequently I now face creditors to the tune of £141,000. Now that Parliament is back, they are literally coming through my door at Westminster demanding money.
“My dear Prime Minister, if these creditors are not paid they will take me to court on a winding-up petition. This level of debts cannot be quietly forgotten. Events thereafter would be disastrous for me - probably your best friend in the new Parliament - and would badly damage the reputation of Pakistan.
“I beg you, Sir, to please instruct the High Commission in London to honour the country’s commitments. There are literally only days to spare.”
On May 26, Mr Galloway once again wrote to Mr Sharif - this time on House of Commons headed paper. His tone was increasingly desperate.
“I beg you to grant me an audience with you, Sir, so we can resolve the matter,” he wrote.
We showed these begging letters to parliamentarians, who expressed shock. We did not reveal who had written them to avoid them being accused of party bias - we merely said they were penned by an MP. Speaking in 1998, Shirley Williams told us: “He or she put themselves under a very strong obligation to a government which has a very clear mandate on how it wished to behave in the UK and how it wanted to be seen in the UK. And that was bound to influence the MP. The [Parliamentary] rules are inadequate to deal with this situation.”
Before we broadcast our film in June 1998 we asked Mr Galloway for an interview. He declined. So we wrote to him, asking the simple question of whether Asian Voice Ltd had ever received money from the government of Pakistan. He told us our information was factually wrong but refused to elaborate. In a letter he said: “Asian Voice Ltd had business relations with a variety of companies and governments in countries friendly to, or allied with, Great Britain. Those commercial relations were conducted on the basis of confidentiality and remain confidential.”
He added that the suggestion that he had put himself under an obligation to the government of Pakistan was “preposterous”.
We are not saying that Mr Galloway retained money connected with the publication of East for his personal benefit. But the documents we found disclosed an astonishingly close financial relationship with a foreign power - and one that had been covert.
But this was not the only financial link the MP had with Pakistan. Other evidence emerged about lobbying activity connected to Kashmir, the region disputed by Pakistan and India.
In 1996 leaflets on behalf of a group called The National Lobby on Kashmir were issued at political rallies in Britain asking for donations to be sent to a PO Box number. We found that the box number was connected with Mr Galloway’s London address.
The former editor of East, who knew nothing about her paper’s funding links with Pakistan, became suspicious in the run-up to the launch of the paper while she was working from Mr Galloway’s house. Speaking in 1998 she said: “I was working closely with George’s researcher and I was becoming aware of some of the work he was doing. There were lots of documents, lots of chequebooks, lots of accounts for the lobby work on Kashmir.”
When searching through the documents in Islamabad we came across references to the lobbying group in files held by the Ministry of Foreign Affairs. Newsnight obtained a document, signed “George Galloway”, acknowledging receipt of a cheque for £50,000 and £10,000 in cash on behalf of The National Lobby on Kashmir. The hand-written receipt stated that money was spent on leaflets, posters, an office, staff and “countless media opportunities”.
Back in 1998 we showed these documents to Quentin Davies, MP, a member of the Commons Standards and Privileges Committee. He refused to comment on the specific case but said: “When dealing with foreign governments or foreign political organisations, one has to be particularly cautious. This is the British Parliament; our overriding responsibility is to our own electors and we can’t become beholden to some foreign government.
“The second thing is that dealing in cash is inherently suspect. Even if they are disbursing that money without receiving any benefit themselves they must keep receipts.”
Mr Galloway’s work with The National Lobby on Kashmir was not specifically mentioned in the Register of Members’ Interests. This was not a breach of the rules. Any disclosure would have been voluntary. But once again fellow MPs would have not known that Mr Galloway was working so closely with a lobby group bankrolled by a foreign power.
There is no suggestion that Mr Galloway retained lobbying money for his own benefit. But before Newsnight broadcast the film we asked Mr Galloway to account for how the £70,000 had been spent; where it had been banked and who had been the trustee. He refused to give an interview but in a letter said: “The National Lobby on Kashmir is supporting a life and death struggle against a brutal enemy … it has no obligation to open itself to your inquiries and it will not do so.”