Mens russiske militærfly i går bombede nye mål nær Georgiens hovedstad Tbilisi, og georgiske styrker samtidig fortsatte beskydningen af udbryderrepublikken Sydossetiens hovedby Tskhinvali, frygter Kaukasus-kendere, at Georgiens regering har startet en proces, der ender med at have bombet den lille nation tilbage til en status som 'fejlslagen stat'.
"Det, der nu er sat i gang, vil svække Georgien. Den georgiske regerings mulighed for at finde en fredelig og for Georgien acceptabel løsning på problemet med Sydossetien er spillet af hænde. Det er helt bestemt Rusland, der sidder med de afgørende kort på hånden," siger cand.scient.pol. Ib Faurby, tidligere chefkonsulent på Forsvarsakademiet med Kaukasus som speciale.
Ligesom andre iagttagere bedømmer Faurby Vestens muligheder for reelt at påvirke slagets gang som meget begrænsede.
"Der vil komme flere vestlige diplomatiske reaktioner, men det er Rusland, der har store militære styrker i området og dermed fat i den lange ende. Jeg synes, det ser dystert ud - specielt for Georgien, men også for forholdet mellem Rusland og Vesten."
Både USA og Europa har store interesser i den olieforsyning, der foregår via den såkaldte BTC-pipeline fra Baku i den olierige republik Aserbajdsjan via Georgien og hovedstaden Tbilisi til den tyrkiske udskibningshavn Ceyhan på Middelhavskysten .
Den næsten 1.800 km lange rørledning er med en dagskapacitet på 1,2 mio. tønder olie verdens næststørste og den første, der uden om Rusland kan bringe betydelige mængder olie fra området ved Det Kaspiske Hav til de vestlige markeder. Netop nu er olietransporten afbrudt - ikke på grund af krigen i Georgien, men fordi PKK-sabotører for et par uger siden rettede et angreb mod rørledningen på tyrkisk territorium.
Georgien savner hjælp
Krigen er til gengæld grund til, at olietankere mandag måtte bevæge sig bort fra den georgiske oliehavn Batumi ved sortehavskysten, fordi havnebyen søndag var blevet bombet af russisk militær. Batumi-forbindelsen har været måden at få olie udskibet fra Georgien efter PKK-attentatet på BTC-rørledningen.
"Det er klart, at russerne ikke har været tilfredse med etableringen af olierørledningen gennem Georgien, men det er næppe centralt for Moskvas beslutning om at rykke ind i landet. Til gengæld er ledningen både økonomisk og strategisk meget vigtig for Vesten - der er bare ikke meget, Vesten kan stille op," mener Ib Faurby.
"Georgierne er meget skuffede over, at der ikke er kommet en mere markant vestlig støtte efter den russiske indmarch, men hvad skulle man gøre ud over at lægge diplomatisk pres? Hvis nogen i Georgien gør sig forestillinger om en vestlig militær intervention, så er der noget, de ikke har forstået."
Til gengæld har Faurby vanskeligt ved at forstå, hvad der har drevet Georgiens provestlige præsident, Mikhail Saakasjvili, til at fremprovokere den aktuelle situation.
"Saakasjvili har meget længe søgt at få kontrol med Sydossetien og med den anden udbryderrepublik Abkhasien, som begge ønsker at blive indlemmet i Den Russiske Føderation. Kort efter sin tiltræden i 2004 sagde Sarkasvilli således, at genforeningen af Georgien med de to områder var hans livsopgave."
"Efter mislykkede forhandlinger, russisk handelsboykot af Georgien, diverse provokationer og skudvekslinger har præsidenten tilsyneladende opbygget en tro på, at han kunne afgøre konflikten militært, hvorfor han i sidste uge indledte angrebet i Sydossetien. Men den forestilling hos Saakasjvili er meget vanskelig at forstå. Det virker simpelthen eventyragtigt, og russerne benytter nu lejligheden til at vise Georgien, hvem der er store, og hvem der er små. Saakasjvili synes at være faldet i en russisk fælde."
Ib Faurby finder det meget urovækkende, at Rusland ikke holder sig til at trænge de georgiske styrker ud af Sydossetien.
"Det er selvfølgelig helt uacceptabelt at foretage et angreb ind i en anden suveræn stat, og de russiske angreb foregår nu mange steder i Georgien. Ikke mindst byen Gori er blevet udsat for ganske voldsomme angreb, og tidligt mandag har der været nye angreb i Tbilisi. Jeg har talt i telefon med bekendte i den georgiske hovedstad de seneste to dage, og dér kan man høre bombeneslagene."
Saakasjvili sorteper
Særligt bekymrende er det ifølge Faurby, at også de oprørske abkhasere rører på sig, og at Rusland i går sendte styrker til Abkhasien og i samarbejde med oprørere indtog flere georgiske mål. Samt at Rusland har sendt flådestyrker til Georgiens sortehavskyst og angiveligt sænket et georgisk fartøj.
"De russiske fartøjer kommer fra flådebasen i Sevastopol. Det er ukrainsk territorium, men Rusland har en baseaftale med Ukraine. Nu har den ukrainske udenrigsminister imidlertid truet med ikke at ville lade de russiske krigsskibe vende tilbage til basen, og det er fra russisk synspunkt fuldstændig uacceptabelt. Hvis det virkelig er mere end ukrainsk bragesnak, så er det noget, der kan få konflikten til at eskalere internationalt."
Nogle internationale iagttagere tror, at Ruslands premierminister Putin vil bruge den mulighed, som præsident Saakasjvili har givet ham, til helt at bringe Georgien under russisk kontrol.
"Georgiens ambition om NATO-medlemskab ser russerne som en omringning og en vestlig erobring af Ruslands traditionelle interessesfære. I dag er russerne økonomisk vældig stærke og meget bevidste om deres stormagtsstatus. De føler måske, at de nu har fået muligheden for at vinde Georgien tilbage under russisk kontrol og trænge den vestlige indflydelse tilbage. Det, der foregår, ligner et forsøg på at svække Georgien og dets præsident definitivt," siger Ib Faurby.
Med ringe udsigt til, at Vesten kan stille noget effektivt op, står Saakasjvili til at tabe.
"Lige nu, hvor landet bliver angrebet, er der en vældig nationalistisk opbakning til regeringen, men man hører allerede bebrejdelser fra nogle af dem, der har måttet flygte. Når røgen fra kampene har lagt sig, og det viser sig, at Saakasjvili har spillet for højt spil og tabt, kan det godt være, der kommer et indenrigspolitisk opgør i Georgien."
Stig Larsen
11. august, 2008 #
Det kan da kaldes kanondiplomati.
Erik Jensen, pensionist
11. august, 2008 #
Game over..
Erik Jensen, pensionist
12. august, 2008 #
Da en del jounalister er på ferie og resten ser Ol , vil jeg anbefale at besøge andre (udenlanske) aviser på nettet, hvis man vil søge viden
Benytte evt google oversættelseprogram http://translate.google.com/translate_t?hl=da til f.eks tyske sider. Indtil da kan man besøge norske sider som har en fremragende dækning af konflikten
f.eks Aftenposten hvor denne artikel er klippet
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article2586497.ece
MAGTENS SANDE ANSIGT!
skrevet af KJELL DRAGNES, utenriksredaktør AFTENPOSTEN
Russland viser maktpolitikkens og den arrogante stormaktens sanne ansikt i konflikten i Sør-Ossetia. Landet møter seg selv i døren.
KJELL DRAGNES, utenriksredaktørFørst publisert: 11.08.08 | Oppdatert: 11.08.08 kl. 13:00
LANDET som satte i gang, og til slutt vant, to kriger mot separatister på eget territorium, er nå involvert i en krig til støtte for separatister på et annet lands territorium.
Argumentene som ble brukt med styrke i Tsjetsjenia i 1994-1996 og deretter i 1999, var disse: Konflikten foregår på russisk territorium. Det er en indre konflikt som omverdenen ikke har noen rett til å blande seg inn i, og som truer Russland territoriale enhet. Folkerettslig hadde Russland sitt på det tørre.
Men nå? Russland har sendt store styrker til utbryterrepublikken Sør-Ossetia, en del av Georgia. Russiske krigsfartøyer blokkerer havnebyer i Georgia, russiske fly har bombet økonomiske mål i Georgia og soldater er sendt til en annen georgisk utbryterrepublikk, Abkhasia. "Det tsjetsjenske argument" gjelder åpenbart ikke for Russland når landet går ut over sitt eget territorium med militære styrker.
Hevn?
Russlands to ledere, den nye president Dmitrij Medvedev og den tidligere president Vladimir Putin, bruker uttrykk som hevn og gjengjeldelse.
Putin snakker til og med om at Sør-Ossetia ikke kan bli en del av Georgia igjen. Spørsmålet er: Forbereder Russland anneksjon av et annet lands territorium? Og i så fall, står andre land og områder for tur bare den russiske styrkeoppbygging er kommet langt nok?
Uansett om dette ikke blir tilfellet: Det er maktpolitikkens og stormaktsarrogansen som kommer til uttrykk. Internasjonale normer og regler tilsidesettes, og det på en måte som kan få omverdenen til å tenke seg grundig om.
Den britiske utenriks- og statsminister Lord Palmerstone satte midt på 1800-tallet navn på real- og maktpolitikkens innerste vesen da han erklærte: "Land har hverken permanente fiender, venner eller allierte, bare permanente interesser. Det er vår plikt å forfølge disse interessene."
Grunnsetning.
Nå virker det som om Moskva følger Lord Palmerstones grunnsetning, og det på en slik måte at det får en inngrodd skepsis til Russland som nabo og samarbeidspartner til å blusse opp igjen.
Det er som om vi allerede kan høre uttalelsene fra de tre baltiske stater, Estland, Latvia og Litauen. Så raskt som det overhodet var mulig, søkte de ryggdekning og tilflukt i EU og NATO.
De har aldri vært sikre på hva Russland kunne foreta seg når landet igjen ble sterkt etter omveltnings- og nedgangsperioden som fulgte Sovjetunionens oppløsning. Hva var det vi sa? lyder omkvedet fra de små randstatene langs Østersjøkysten. Russland er ikke til å stole på.
Kan skade.
Det er selvsagt opp til Russland selv å definere sine interesser. Men mangelen på tilbakeholdenhet i etterkant av en overilet georgisk militær aksjon i Sør-Ossetia, kan skade både Russlands interesser og anseelse.
Vi ser nå at konflikten begynner å få ringvirkninger. Ukraina snakker om å hindre russiske krigsskip fra Svartehavsflåten i å komme tilbake til marinebasen Sevastopol. Basen ligger nå på ukrainsk område på Krim-halvøya.
Russland har vendt det døve øret til oppfordringer om å ta de internasjonale sikkerhetsorganisasjoner, som FN eller OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, i bruk. Og hvis ikke konflikten begrenses, kan skadevirkningene bli uoverskuelige.
Hvilket land i Vest-Europa vil kunne våge å gjøre seg avhengig av russiske energileveranser? Hvilke vestlige selskaper vil våge å investere i et land som ikke bryr seg om internasjonale normer og regler?
President Dmitrij Medvedev har jo tidligere understreket nettopp hvor viktig dette er.
LANDET som satte i gang, og til slutt vant, to kriger mot separatister på eget territorium, er nå involvert i en krig til støtte for separatister på et annet lands territorium.
Argumentene som ble brukt med styrke i Tsjetsjenia i 1994-1996 og deretter i 1999, var disse: Konflikten foregår på russisk territorium. Det er en indre konflikt som omverdenen ikke har noen rett til å blande seg inn i, og som truer Russland territoriale enhet. Folkerettslig hadde Russland sitt på det tørre.
Men nå? Russland har sendt store styrker til utbryterrepublikken Sør-Ossetia, en del av Georgia. Russiske krigsfartøyer blokkerer havnebyer i Georgia, russiske fly har bombet økonomiske mål i Georgia og soldater er sendt til en annen georgisk utbryterrepublikk, Abkhasia. "Det tsjetsjenske argument" gjelder åpenbart ikke for Russland når landet går ut over sitt eget territorium med militære styrker.
Hevn?
Russlands to ledere, den nye president Dmitrij Medvedev og den tidligere president Vladimir Putin, bruker uttrykk som hevn og gjengjeldelse.
Putin snakker til og med om at Sør-Ossetia ikke kan bli en del av Georgia igjen. Spørsmålet er: Forbereder Russland anneksjon av et annet lands territorium? Og i så fall, står andre land og områder for tur bare den russiske styrkeoppbygging er kommet langt nok?
Uansett om dette ikke blir tilfellet: Det er maktpolitikkens og stormaktsarrogansen som kommer til uttrykk. Internasjonale normer og regler tilsidesettes, og det på en måte som kan få omverdenen til å tenke seg grundig om.
Den britiske utenriks- og statsminister Lord Palmerstone satte midt på 1800-tallet navn på real- og maktpolitikkens innerste vesen da han erklærte: "Land har hverken permanente fiender, venner eller allierte, bare permanente interesser. Det er vår plikt å forfølge disse interessene."
Grunnsetning.
Nå virker det som om Moskva følger Lord Palmerstones grunnsetning, og det på en slik måte at det får en inngrodd skepsis til Russland som nabo og samarbeidspartner til å blusse opp igjen.
Det er som om vi allerede kan høre uttalelsene fra de tre baltiske stater, Estland, Latvia og Litauen. Så raskt som det overhodet var mulig, søkte de ryggdekning og tilflukt i EU og NATO.
De har aldri vært sikre på hva Russland kunne foreta seg når landet igjen ble sterkt etter omveltnings- og nedgangsperioden som fulgte Sovjetunionens oppløsning. Hva var det vi sa? lyder omkvedet fra de små randstatene langs Østersjøkysten. Russland er ikke til å stole på.
Kan skade.
Det er selvsagt opp til Russland selv å definere sine interesser. Men mangelen på tilbakeholdenhet i etterkant av en overilet georgisk militær aksjon i Sør-Ossetia, kan skade både Russlands interesser og anseelse.
Vi ser nå at konflikten begynner å få ringvirkninger. Ukraina snakker om å hindre russiske krigsskip fra Svartehavsflåten i å komme tilbake til marinebasen Sevastopol. Basen ligger nå på ukrainsk område på Krim-halvøya.
Russland har vendt det døve øret til oppfordringer om å ta de internasjonale sikkerhetsorganisasjoner, som FN eller OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, i bruk. Og hvis ikke konflikten begrenses, kan skadevirkningene bli uoverskuelige.
Hvilket land i Vest-Europa vil kunne våge å gjøre seg avhengig av russiske energileveranser? Hvilke vestlige selskaper vil våge å investere i et land som ikke bryr seg om internasjonale normer og regler?
President Dmitrij Medvedev har jo tidligere understreket nettopp hvor viktig dette er.