Kommentar

Forhånelser af krigens ofre

Christian Braad Thomsen ligger under for orientalisme og Milosevics propaganda
1. september 2010

Christian Braad Thomsen beklager sig i Information (25. august) over, at jeg skulle have rettet et uhørt perfidt angreb mod den serbiske filminstruktør Emir Kusturica - dels i eget navn 13. juni og dels som pennefører i et interview med den bosniske forfatter Andrej Nikolejdis 9. august.

Jeg skriver derfor til Montenegro, hvortil Nikolejdis i sin tid er flygtet under krigen, for at bringe Christian Braad Thomsens indvendinger mod hans opfattelse af forholdene på Balkan videre til - Balkan:

- Hvordan vil du forklare den danske filminstruktør Christian Braad Thomsen, at Kusturicas to film, 'Underground' og 'Livet er et mirakel' dels er en støtte til Milosevic-regimet og dels er en folkemordsbenægtelse i forhold til de bosniske muslimer?

»Det er tilfældigvis den samme 'sandhed', som Milosevic fortalte igen og igen indtil enden på sin tid ved magten. Denne sandhed går ud på følgende: Serbien er ikke skyld i, at krigene brød ud. Når det kommer til Underground, så fik Kusturica al mulig hjælp fra Milosevics regime - logistik, kapital - for at fortælle denne historie til verden. Med Livet er et mirakel er han kynisk i stand til at fordreje den historiske sandhed og fortælle en historie om en serbisk mand, der holder en kvindelig bosnisk muslim som gidsel. I det virkelige liv, sådan som det foregik, der blev de muslimske kvinder massevoldtaget og bortført som gidsler. I Kusturicas Livet er et mirakel, der bliver en gidseltager og hans gidsel forelsket i hinanden. Og hvad er problemet så med massevoldtægterne i Bosnien; at voldsmændene og ofrene aldrig udviklede fuldfede romancer, som i Kusturicas film?«

En del af ideologien

- Jeg citerer dig for det, som Kusturica ifølge dig har sagt til en koncert: »Den, der ikke elsker Radovan Karadzic, kan gå til helvede, og den, der ikke elsker Dragan David Dabic, han kan sutte min pik«. Christian Braad Thomsen skriver: »Men sangteksten indeholder vitterligt ikke den citerede linje. Kusturica simulerer i sangen, at han identificerer sig med Karadzic, hvorpå han lader Karadzic bekende sine synder og angre«. Kusturica fremstiller ifølge Christian Braad Thomsen klart Karadzic som en forbryder og vender sig mod dem, der vil gøre ham til helgen.

»Den forklaring er en form for hermeneutisk voldtægt. Den citerede linje: 'Den, der ikke elsker Dragan David Dabic' - manden, der begik folkemord i Bosnien - 'han kan sutte min pik' (faktisk, så siger han 'vores pik', og med dette 'vores' så hentyder Kusturica til 'vi serbere') - denne linje er en del af sangens tekst og en del af Kusturicas ideologi.«

Forsvar for en tabt sag

- Du nævnte i interviewet, at 'Underground' blev finansieret af Milosevics regime. Christian Braad Thomsen hævder, at dette ikke siger noget om en films politiske tendens, at den er finansieret af staten - dette gælder for alle seriøse film i Europa. Kan du forklare Christian Braad Thomsen, hvordan kultur, medier og propaganda fungerede under Milosevic?

»Underground var den største internationale succes for Milosevics propaganda. Dette er alment accepteret i det tidligere Jugoslavien. Det, som Christian Braad Thomsen påstår, er simpelthen selve definitionen på et forsvar for en tabt sag.«

- Christian Braad Thomsen hævder, at Kusturica den 8. maj 2005 til The New York Times har udtalt, at 'Underground' er »det hårdeste angreb, der nogen sinde har været rettet mod Milosevic«. Sagde Kusturica nogensinde dette, da filmen havde premiere? Vidste nogen på Balkan, at filmen var det hårdeste angreb på Milosevic nogensinde? Vidste Milosevic det selv?

»Det er fuldstændig nyt for mig og for folk her! Så må Milosevic også være gået i graven med den gale tro, at Underground var en triumf for hans propaganda. For her på Balkan, der lever vi ellers med den illusion, at NATO's bombeangreb mod Serbien i 1999 er 'det hårdeste angreb, der nogen sinde har været rettet mod Milosevic'. Hvad skal man sige til det? Engang var vi blinde, men nu kan vi se?«

 

Jens-Martin Eriksen er forfatter

Bliv opdateret med nyt om disse emner på mail

Vores abonnenter kalder os kritisk, seriøs og troværdig.
Få ubegrænset adgang med et digitalt abonnement.
Prøv en måned gratis.

Prøv nu

Er du abonnent? Log ind her

Anbefalinger

anbefalede denne artikel

Kommentarer

novak paskaljevic

Hvad nu, Braad Thomsen?
Jeg fandt denne i en norsk avis:

"Da den kjente regissøren og veletablerte opprøreren Emir Kusturica og The No Smoking Orchestra gjestet Oslo World Music Festival i november i fjor, takket de for seg ved å synge om den folkemordstiltalte Radovan Karadzic, på en måte som vanskelig kan tolkes som noe annet enn en hyllest av den tiltalte. Nesten ingen av norske medier viste interesse for denne oppsiktsvekkende hendelsen. I den eneste artikkelen som omtalte skandalen på Rockefeller og som kom på trykk i Ny Tid (”Hyllet folkemorder” – Ny Tid nr.46, 2008), prøvde direktøren i Rikskonsertene - Åse Kleveland å bestride at noe som helst politisk utspill fant sted under fremføringen av låten Wanted Man. Og det til tross for at lydopptaket fra konserten forteller noe annet (http://www.youtube.com/watch?v=_2HFCXSOG9o - legg merke til bandets utrop -”vi gir ikke fra oss Kosovo…”, og verset ”Den som ikke elsker Dabic Raso, får suge pikken vår”).
Men heldigvis ble det ignorerte lydopptaket oppdaget av en tysk menneskerettsorganisasjon (The Society for Threatened Peoples), som i forkant av No Smoking Orchestra’s konsert i Munchen, 23/01/09, sendte et protestbrev til flere adresser – bl.a. politimesteren i Munchen, Deutsche Welle, UNICEF (utrolig men sant – Kusturica er fortsatt ambassadør for Unicef). Presidenten for organisasjonen, Tilman Zülch, refererte til bl.a. lydopptaket fra Oslo og betegnet Kusturicas engasjement som ”misbruk av den internasjonale musikkscenen for å trivialisere og bagatellisere forbrytelser og folkemordet i Bosnia-Hercegovina” (hele brevet kan man lese her - http://www.gfbv.de/pressemit.php?id=1726). Konserten i Munchen ble ikke avlyst, men innholdet fra brevet ble kjent og sitert over store deler av Europa, fra Tyskland til Bulgaria. Dette førte til at den selverklærte antigloballisten så seg endelig nødt til å komme med en eller annen forklaring. Til tross for at forklaringene hans sprikte og virket veldig motstridende og ulogiske, var det en viktig ting de hadde til felles –Kusturica’s første innrømmelse om at de faktisk sang om Karadzic- iflg. Kurir, Press og Politika. Den magiske realismen som har kjennetegnet Kusturicas filmer siden begynnelsen av 90-tallet er også å oppspore i begrunnelsen av hans fascinasjon av Karadzic. Først sådde han tvil i Karadzic’s skyld – Blair er enda verre forbryter, synes Kusturica, så karakteriserte han Karadzics forbrytelser og gjemselet etter krigen, som enkelte menneskets kamp mot overmakten, for til slutt å trekke parallellen mellom Che Guevara og den folkemordstiltalte. Andre bandmedlemmer som lot seg intervjue i dagene etter Tysklands-besøket, til forskjell for Kusturica, fortsatte å benekte at det er Karadzic de synger om (f.eks fiolinisten D.Sparavalo - Radio Free Europe, 28/01/2009).
Selv etter dette krenkende sjåvinistiske stuntet med Gullpalmevinneren og hans band i hovedrollen, har jeg liten tro på at sensur eller forbud er bra løsning i slike tilfeller. Men derimot en bedre opplysning, som i dette tilfellet uteble takket være veldig tvilsomt kunnskapsnivå hos festivalansvarlige og de fleste av avisskribentene, er absolutt nødvendig for at intetanende publikummere ikke blir ført bak lyset og ”underholdt” med låter om forskjellige folkemordstiltalte (mens resten at teksten blir sunget på engelsk, pleier bandet å fremføre den krenkende delen av låten på et av sør-slaviske språk). Artister med slike hårreisende politiske syn og avskyelige budskap, burde ikke fått støtte for sitt arbeid fra det offentlige uten videre, synes jeg, og ansvaret for konsert/turne burde overlates til private sponsorer. Selv i den situasjonen er det normalt å forvente at konsertansvarlige og journalister gjør jobben og kommer med mer nyansert informasjon om artistens eventuelle problematiske politiske engasjement.
Jeg fortsatt tviler på at festivalansvarlige ville gjort lignende ”glipp” med band som på lignende vis hadde sunget om Quisling, Bin Laden, Hitler og andre kjente skurker, til tross for all den teoretiserningen om ytringsfrihet (minner om D.Irving’s saken). Litt mer ydmykhet fra festivalarrangøren og en beklagelse i stedet for benektelse av den fortiende skandalen ville heller ikke skadet. En folkemordstiltalt ble hyllet på en hovedstedets mest anerkjente festivaler. Det er det samme hovedstedet som ventet i 51 år for å sette opp en beskjeden minnesmerke/minneplakat til minne for en av landets største forfattere (i Theresesgate 49). Men nå er det slik at det har alltid vært enklere å være belærende og mer tolerant over jævelskapet som andre er blitt utsatt for."