Læsetid: 3 min.

'Chok og ærefrygt' på CBS

Katastrofekapitalismens succes forudsætter ekstreme kriser, fordi folket ellers vil modsætte sig 'frimarkeds-fundamentalismen', lyder det fra bestsellerforfatter og aktivist Naomi Klein, der i går forelæste på Copenhagen Business School - mest for ikke-CBS'ere
3. juni 2008

At noget er anderledes på Copenhagen Business School denne mandag opdager man allerede ved indgangen, hvor en socialistisk gruppe tilbyder et eksemplar af deres avis. Indenfor i det kølige byggeri, hvor trapper og auditorier er opkaldt efter erhvervslivssponsorer, viser et vægstort projektorbillede af bestsellerforfatter og venstrefløjsaktivist Naomi Klein, hvorfor der i dag er så mange hanekamme, piercinger, dreadlocks og flyers for Europæisk Socialt Forum på denne - ifølge fordommene - neoliberale udklækningsanstalt.

"Her er garanteret flere RUC'ere og KU'ere end CBS'ere," siger en CBS-studerende tvært til sin sidemand.

Naomi Klein er inviteret til at forelæse om sin nyeste bog, Chokdoktrinen - katastrofekapitalismens opkomst, og det har trukket fulde huse. Selvom arrangementet i sidste øjeblik er rykket til skolens største auditorium, må folk allerede 10 minutter i showtime slå sig ned på trappen.

Chok og ærefrygt

Det lange bifald fra salen overrasker Naomi Klein, der med invitationen fra CBS forventede at blive lokket ind i løvens hule.

Hendes tese om katastrofekapitalisme, fortæller hun, tog form, da hun oplevede invasionen af Irak set fra Buenos Aires, der var i en tilstand af kaos efter krakket i Argentina. Set fra et land, hvor "frimarkedsfundamentalisme" havde ført til ekstrem ulighed inden for et økonomisk system, der ramlede med et brag, gjorde det stort indtryk at se daværende leder af USA's "genopbygningsprogram" i Irak, Paul Bremer, tone frem på tv-skærmen i jakkesæt og militærstøvler - mens Bagdad stadig brændte - og erklære, at "Irak er åbent for erhvervslivet."

Irak er det mest ekstreme eksempel til dato på katastrofekapitalismens chokdoktrin, mener Naomi Klein - men eksperimentet slog fejl. Irakerne blev ikke slået af "chok og ærefrygt", som den militære doktrin bag invasionen havde forudset.

"Et langt diktatur kan forberede mennesker på meget. Irakerne var ikke 'tilstrækkeligt chokerede', som Richard Armitage (Bush-rådgiver, red.) formulerede det, da USA ville presse økonomiske liberaliseringer igennem. Tværtimod var det presset for at åbne Irak fuldstændig for det frie marked, der tændte den væbnede modstand mod USA-koalitionen," siger Naomi Klein.

Forbandet kommunisme

Blandt reaktionerne på annonceringen af Naomi Kleins forelæsning på CBS, var en vred lektor, der skrev i en mail:

"Det er forbandet ulækkert. Det er forbandet kommunisme. Send hende ud og tale med Socialistisk Folkepartis ungdom, det har intet at gøre med videnskab."

Men Naomi Kleins budskab er netop dette: politik og teorier udviklet på universiteter i videnskabens navn hænger uløseligt sammen i katastrofekapitalismens chokdoktrin, inkarneret i den nu afdøde økonom Milton Friedmans ord:

"Kun en krise - den være sig aktuel eller forestillet - producerer virkelig forandring. (...) Det, mener jeg, er vores grundlæggende funktion: At udvikle alternativer til den eksisterende politik, at holde dem i live og tilgængelige, indtil det politisk umulige bliver politisk uundgåeligt."

Orkanen Katrinas ødelæggelse af New Orleans er et andet nyere eksempel på kapitalistisk chokterapi, forklarer Naomi Klein og understreger, at hun ikke mener, katastrofekapitalisterne planlægger katastroferne - de holder sig blot klar til det rette øjeblik.

Til at understøtte tesen om katastrofekapitalismens chokdoktrin, bruger Naomi Klein citater fra neo-konservative i både sin bog og sin forelæsning, fordi de "rammer lige på kornet" - som da det republikanske kongresmedlem Richard Baker, mens New Orleans stadig lå under vand, sagde:

"Så fik vi endelig bugt med socialt boligbyggeri i New Orleans. Vi kunne ikke, men det kunne Gud."

Men chokdoktrinen mister væsentlig kraft, hvis folk er i stand til at gennemskue, hvad der sker i krisesituationen, siger Naomi Klein:

"Derfor er det så vigtigt at udbrede kendskabet til, hvordan katastrofekapitalismen fungerer."

Chokdoktrinen - Katastrofekapitalismens opkomst udkom på dansk 30. maj fra forlaget Klim

Mandag aften talte Naomi Klein under debatkonceptet 'Den Femte Salon' på Tranquebar Rejseboghandel

Bliv opdateret med nyt om disse emner på mail

Vores abonnenter kalder os kritisk, seriøs og troværdig.
Få ubegrænset adgang med et digitalt abonnement.
Prøv en måned gratis.

Prøv nu

Er du abonnent? Log ind her

Anbefalinger

anbefalede denne artikel

Kommentarer

Rune

“Angelica
Ovenstående svar er for så vidt også til dig.”

Jeg ved ikke præcis hvor meget af svaret til Thomas der var møntet på mig også, så jeg antager at det var det hele og svarer med det in mente.

“Hvor tit hører du eksempelvis udsagnet, "det er sundt et løbe, forudsat man ikke får et piano i hovedet på løbeturen".”

Jeg ved ikke hvor du vil hen med det argument, andet end at du bekræfter at teorier er begrænsede og kun gælder under bestemte forudsætninger. Et favorabelt udfald af en krig er ikke at sammenligne med noget så usandsynligt som et klaver i hovedet under en løbetur. Stiglitz er tydeligvis enig med mig heri.

“Hvis du ikke kan præstere andet end forudsætningsløse ubegrundede postulater, slutter debatten for mit vedkommende her.”

Dette er dit grundlæggende problem Rune. Alle udsagn der kommer fra folk som mener noget andet end dig og har en anden horisont end dig, er i dit hoved forudsætningsløse og ubegrundede. Man skal helst både have læst økonomi OG være troskyldig monetarist for at vide hvad du, Klein og man selv taler om. Det er en bekvem, men billig, umoden, patroniserende og elitær måde at unddrage sig andre menneskers argumenter på. Du kalder alle andre for indoktrinerede og manipulerede, men den eneste strengt dogmatisk tænkende person her er tydeligvis dig selv. Du nægter simpelthen at erfare ting der ikke passer ind i din uakademiske, super-skolede referenceramme.

“Nu har du ærlig talt at forholde dig til substansen i argumentationen.”

Dette udsagn burde du nok selv reflektere lidt over, inden du fortsætter med at bruge en tredjedel af dine indlæg på at erklære alle andre for idioter og løgnere.

“Derudover har jeg ikke kaldte dig hverken marxist eller massemordersympatisør. Den marxistiske ide om basis og overbygning, som du ubevidst abonnerer på, er udbredt til lang flere end blot marxisterne selv.”

Aha, jeg er ikke marxist; jeg abonnerer blot på marxismens ideer. Flot tilbagetog.

“Desuden var det Klein jeg omtalte i det afsnit om massemordersympatier. Det fremgår aldeles utvetydigt, hvis du gider læse det igen.”

Er hermed gjort og gentages nu for alle andres skyld:

“Venstrefløjen har selvfølgelig traditionelt støttet det ene massemorderiske regime efter det andet, men I må da snart blive klogere.”

Jeg kan ikke tolke det anderledes end at du mener at vi på venstrefløjen (som du tiltaler i 2. person) har støttet og stadig støtter massemorderiske regimer, mens du dog regner med at vi snart ophører hermed. Er problemet igen at jeg tolker ordene efter deres gængse semantiske betydning?

“At du lyver, har jeg netop påvist igen.”

Undskyld, hvormed? Det ville være sympatisk af dig i det mindste at forsøge at komme med en art belæg når du slynger om dig med underlødige beskyldninger.

“Men ellers påstod du mod bedre vidende, at have læst Keynes.”


Jeg har læst Keynes, uanset at en lille snothvalp som dig tror noget andet. At jeg har et andet ideologisk standpunkt end dig, betyder ikke at jeg ikke har forstået Keynes eller økonomisk teori generelt. Tværtimod.

“Og det med RUC. Det var din kommentar om udbudsstrækmarchen, der ledte mig til den konklusion. Er du sikker på, at du ikke har gået der, og hørt indoktrinerende forelæsninger af Jesper Jespersen?”

En demonstration af at din verden begrænser sig til Danmark og dets indspiste akademiske miljø. Jeg har aldrig hørt andre end mig selv bruge ordet “udbudsstrækmarch”, har Jesper Jespersen også brugt det?? Det håber jeg ikke, det er jo langt fra (indrømmet) noget sagligt udtryk. Det var et retorisk greb der skulle illustrere din dogmatiske tilgang til økonomi og din anti-intellektuelle afvisning af al ikke-monetaristisk tænkning. Jeg har aldrig selv hørt Jesper Jespersen tale. Faktisk har jeg aldrig sat mine ben på RUC, da jeg er uddannet i UDLANDET.

“Våben til krigsproduktion har omtrent ingen nytteværdi. Bevares de er nødvendige til forsvar, men våbenproduktionen og krig stiller os alt andet lige dårligere end ingen krig og ingen våbenproduktion.”

Ja, alt andet lige. Hvis vi via diplomati kunne blive enige om hvem der skal have fordel af olien f.eks., så ville krig om olien være et absurd valg. Men i den virkelige verden er alt andet ikke lige. I den virkelige verden er der bl.a. geostrategiske, naturressourcerelaterede og handelspolitiske incitamenter til føre krig.

“Og hverken jeg eller andre ”jubelliberalister” mener, at offentligt forbrug som sådan ikke har nyttevirkninger. Det er en plat stråmand.”


Du skrev:
“I stedet for efterspørgselsbestemt produktion, der ved afslørede præferencer har samfundsmæssig værdi, vælger politikerne en produktion, som ikke har nytteværdi.”

Det er muligt jeg tolker dig forkert, men som sætningen er stillet op, lyder det som om du mener, at det der i særdeleshed sænker nytteværdien af krigsproduktionen er dødvægtstabet som følger af den uperfekte konkurrence der ofte hersker hvor det offentlige investerer.

“Inden for bestemte makroøkonomiske teoriretninger, er der argumenter for en beskæftigelsesfordel ved aktiv finanspolitik. Ikke en fordel for velstandsskabelsese”

Ja, inden for retninger som du bekender dig til. Keynes mente jo noget andet, og ekspansiv finanspolitik benyttes stadig af og til mhp. forøgelse af beskæftigelse OG output når forbrugertilliden er lav. Keynes havde også en udmærket pointe i at offentlige investeringer i infrastrukturen kan øge væksten på langt sigt.

“Som argument for krig er vi ude i det absurde.”


Her er vi som sagt enige.

“Det er korrekt, at destruktionsargumentet ikke er relevant for Irak-krigen. Jeg nævner det blot, fordi det er en klassiker blandt venstreorienterede.”

Det er da glædeligt hvis du endelig har erkendt, at dekonstruktionsargumentet er irrelevant for Irak-krigen og dermed for Kleins bog. Hvis du hele tiden har ment dette, er der to ting jeg ikke forstår:

1) Hvorfor antyder du så at de som ikke har studeret økonomi diskvalificerer sig selv som seriøse deltagere i debatten om Klein? Var det bare et usselt kneb for at kunne spille andre af banen med din patroniserende retorik?

2) Hvor ville du egentlig hen med følgende pointe:
“Fantastisk ironisk, at det netop er destruktionsfortaleren Keynes, som Klein erklærer, at hun tilslutter sig.”?

“Jeg mistænker i øvrigt ikke politikerne for rene motiver. “

Jo, du mistænker USAs regering for til enhver tid at kæmpe for frihed og demokrati, i hvert fald så vidt man forstår din uforbeholdne sympatierklæring.

“Du siger, at Friedmans ideer bliver brugt i krisesituationer. Og hvad så, hvis det var sandt (historisk er det desværre kun i uendelig få tilfælde)?”

Det er ikke alle mennesker der ligesom dig ønsker at leve i et laissez-faire-kapitalistisk samfund. Hvis Friedman-inspirerede reformer bliver indført uden at befolkningen bliver hørt, har vi et demokratisk problem. Du mener jo tydeligvis at monetarismen er svaret på alle verdens problemer, men det er vi en del der ikke er enige i.

“Og mig bekendt er der ingen af skribenterne herinde, der er medlem af VU.”

Det var en af de personlige fortolkninger jeg havde lovet at lægge ind som tak for alle de latterlige personangreb du har sendt i min retning. Men det glæder mig da på dine vegne, hvis jeg har taget fejl. I så fald undskyld.

Angelica
Jo, du mistænker USAs regering for til enhver tid at kæmpe mod frihed og demokrati, i hvert fald så vidt man forstår din uforbeholdne antipatierklæring.

American Realism for a New World http://www.cfr.org/content/publications/media/podcast/2008/FA_Rice.mp3
By Condoleezza Rice
From Foreign Affairs , July/August 2008 http://www.foreignaffairs.org/20080701faessay87401/condoleezza-rice/reth...
What is the national interest? This is a question that I took up in 2000 in these pages. That was a time that we as a nation revealingly called "the post-Cold War era." We knew better where we had been than where we were going. Yet monumental changes were unfolding -- changes that were recognized at the time but whose implications were largely unclear.
And then came the attacks of September 11, 2001. As in the aftermath of the attack on Pearl Harbor in 1941, the United States was swept into a fundamentally different world. We were called to lead with a new urgency and with a new perspective on what constituted threats and what might emerge as opportunities. And as with previous strategic shocks, one can cite elements of both continuity and change in our foreign policy since the attacks of September 11.
What has not changed is that our relations with traditional and emerging great powers still matter to the successful conduct of policy. Thus, my admonition in 2000 that we should seek to get right the "relationships with the big powers" -- Russia, China, and emerging powers such as India and Brazil -- has consistently guided us. As before, our alliances in the Americas, Europe, and Asia remain the pillars of the international order, and we are now transforming them to meet the challenges of a new era.
What has changed is, most broadly, how we view the relationship between the dynamics within states and the distribution of power among them. As globalization strengthens some states, it exposes and exacerbates the failings of many others -- those too weak or poorly governed to address challenges within their borders and prevent them from spilling out and destabilizing the international order. In this strategic environment, it is vital to our national security that states be willing and able to meet the full range of their sovereign responsibilities, both beyond their borders and within them. This new reality has led us to some significant changes in our policy. We recognize that democratic state building is now an urgent component of our national interest. And in the broader Middle East, we recognize that freedom and democracy are the only ideas that can, over time, lead to just and lasting stability, especially in Afghanistan and Iraq.
As in the past, our policy has been sustained not just by our strength but also by our values. The United States has long tried to marry power and principle -- realism and idealism. At times, there have been short-term tensions between them. But we have always known where our long-term interests lie. Thus, the United States has not been neutral about the importance of human rights or the superiority of democracy as a form of government, both in principle and in practice. This uniquely American realism has guided us over the past eight years, and it must guide us over the years to come.
GREAT POWER, OLD AND NEW
By necessity, our relationships with Russia and China have been rooted more in common interests than common values. With Russia, we have found common ground, as evidenced by the "strategic framework" agreement that President George W. Bush and Russian President Vladimir Putin signed in Sochi in March of this year. Our relationship with Russia has been sorely tested by Moscow's rhetoric, by its tendency to treat its neighbors as lost "spheres of influence," and by its energy policies that have a distinct political tinge. And Russia's internal course has been a source of considerable disappointment, especially because in 2000 we hoped that it was moving closer to us in terms of values. Yet it is useful to remember that Russia is not the Soviet Union. It is neither a permanent enemy nor a strategic threat. Russians now enjoy greater opportunity and, yes, personal freedom than at almost any other time in their country's history. But that alone is not the standard to which Russians themselves want to be held. Russia is not just a great power; it is also the land and culture of a great people. And in the twenty-first century, greatness is increasingly defined by the technological and economic development that flows naturally in open and free societies. That is why the full development both of Russia and of our relationship with it still hangs in the balance as the country's internal transformation unfolds.
The last eight years have also challenged us to deal with rising Chinese influence, something we have no reason to fear if that power is used responsibly. We have stressed to Beijing that with China's full membership in the international community comes responsibilities, whether in the conduct of its economic and trade policy, its approach to energy and the environment, or its policies in the developing world. China's leaders increasingly realize this, and they are moving, albeit slowly, to a more cooperative approach on a range of problems. For instance, on Darfur, after years of unequivocally supporting Khartoum, China endorsed the UN Security Council resolution authorizing the deployment of a hybrid United Nations-African Union peacekeeping force and dispatched an engineering battalion to pave the way for those peacekeepers. China needs to do much more on issues such as Darfur, Burma, and Tibet, but we sustain an active and candid dialogue with China's leaders on these challenges.
The United States, along with many other countries, remains concerned about China's rapid development of high-tech weapons systems. We understand that as countries develop, they will modernize their armed forces. But China's lack of transparency about its military spending and doctrine and its strategic goals increases mistrust and suspicion. Although Beijing has agreed to take incremental steps to deepen U.S.-Chinese military-to-military exchanges, it needs to move beyond the rhetoric of peaceful intentions toward true engagement in order to reassure the international community.
Our relationships with Russia and China are complex and characterized simultaneously by competition and cooperation. But in the absence of workable relations with both of these states, diplomatic solutions to many international problems would be elusive. Transnational terrorism and the proliferation of weapons of mass destruction, climate change and instability stemming from poverty and disease -- these are dangers to all successful states, including those that might in another time have been violent rivals. It is incumbent on the United States to find areas of cooperation and strategic agreement with Russia and China, even when there are significant differences.
Obviously, Russia and China carry special responsibility and weight as fellow permanent members of the UN Security Council, but this has not been the only forum in which we have worked together. Another example has emerged in Northeast Asia with the six-party framework. The North Korean nuclear issue could have led to conflict among the states of Northeast Asia, or to the isolation of the United States, given the varied and vital interests of China, Japan, Russia, South Korea, and the United States. Instead, it has become an opportunity for cooperation and coordination as the efforts toward verifiable denuclearization proceed. And when North Korea tested a nuclear device last year, the five other parties already were an established coalition and went quickly to the Security Council for a Chapter 7 resolution. That, in turn, put considerable pressure on North Korea to return to the six-party talks and to shut down and begin disabling its Yongbyon reactor. The parties intend to institutionalize these habits of cooperation through the establishment of a Northeast Asian Peace and Security Mechanism -- a first step toward a security forum in the region.
The importance of strong relations with global players extends to those that are emerging. With those, particularly India and Brazil, the United States has built deeper and broader ties. India stands on the front lines of globalization. This democratic nation promises to become a global power and an ally in shaping an international order rooted in freedom and the rule of law. Brazil's success at using democracy and markets to address centuries of pernicious social inequality has global resonance. Today, India and Brazil look outward as never before, secure in their ability to compete and succeed in the global economy. In both countries, national interests are being redefined as Indians and Brazilians realize their direct stake in a democratic, secure, and open international order -- and their commensurate responsibilities for strengthening it and defending it against the major transnational challenges of our era. We have a vital interest in the success and prosperity of these and other large multiethnic democracies with global reach, such as Indonesia and South Africa. And as these emerging powers change the geopolitical landscape, it will be important that international institutions also change to reflect this reality. This is why President Bush has made clear his support for a reasonable expansion of the UN Security Council.
SHARED VALUES AND SHARED RESPONSIBILITY
As important as relations are with Russia and China, it is our work with our allies, those with whom we share values, that is transforming international politics -- for this work presents an opportunity to expand the ranks of well-governed, law-abiding democratic states in our world and to defeat challenges to this vision of international order. Cooperation with our democratic allies, therefore, should not be judged simply by how we relate to one another. It should be judged by the work we do together to defeat terrorism and extremism, meet global challenges, defend human rights and dignity, and support new democracies.
In the Americas, this has meant strengthening our ties with strategic democracies such as Canada, Mexico, Colombia, Brazil, and Chile in order to further the democratic development of our hemisphere. Together, we have supported struggling states, such as Haiti, in locking in their transitions to democracy and security. Together, we are defending ourselves against drug traffickers, criminal gangs, and the few autocratic outliers in our democratic hemisphere. The region still faces challenges, including Cuba's coming transition and the need to support, unequivocally, the Cuban people's right to a democratic future. There is no doubt that centuries-old suspicions of the United States persist in the region. But we have begun to write a new narrative that speaks not only to macroeconomic development and trade but also to the need for democratic leaders to address problems of social justice and inequality.
I believe that one of the most compelling stories of our time is our relationship with our oldest allies. The goal of a Europe whole, free, and at peace is very close to completion. The United States welcomes a strong, united, and coherent Europe. There is no doubt that the European Union has been a superb anchor for the democratic evolution of eastern Europe after the Cold War. Hopefully, the day will come when Turkey takes its place in the EU.
Membership in the EU and NATO has been attractive enough to lead countries to make needed reforms and to seek the peaceful resolution of long-standing conflicts with their neighbors. The reverse has been true as well: the new members have transformed these two pillars of the transatlantic relationship. Twelve of the 28 members of NATO are former "captive nations," countries once in the Soviet sphere. The effect of their joining the alliance is felt in a renewed dedication to promoting and protecting democracy. Whether sending troops to Afghanistan or Iraq or fiercely defending the continued expansion of NATO, these states have brought new energy and fervor to the alliance.
In recent years, the mission and the purpose of the alliance have also been transformed. Indeed, many can remember when NATO viewed the world in two parts: Europe and "out of area," which was basically everywhere else. If someone had said in 2000 that NATO today would be rooting out terrorists in Kandahar, training the security forces of a free Iraq, providing critical support to peacekeepers in Darfur, and moving forward on missile defenses, hopefully in partnership with Russia, who would have believed him? The endurance and resilience of the transatlantic alliance is one reason that I believe Lord Palmerston got it wrong when he said that nations have no permanent allies. The United States does have permanent allies: the nations with whom we share common values.
Democratization is also deepening across the Asia-Pacific region. This is expanding our circle of allies and advancing the goals we share. Indeed, although many assume that the rise of China will determine the future of Asia, so, too -- and perhaps to an even greater degree -- will the broader rise of an increasingly democratic community of Asian states. This is the defining geopolitical event of the twenty-first century, and the United States is right in the middle of it. We enjoy a strong, democratic alliance with Australia, with key states in Southeast Asia, and with Japan -- an economic giant that is emerging as a "normal" state, capable of working to secure and spread our values both in Asia and beyond. South Korea, too, has become a global partner whose history can boast an inspiring journey from poverty and dictatorship to democracy and prosperity. Finally, the United States has a vital stake in India's rise to global power and prosperity, and relations between the two countries have never been stronger or broader. It will take continued work, but this is a dramatic breakthrough for both our strategic interests and our values.
It is now possible to speak of emerging democratic allies in Africa as well. Too often, Africa is thought of only as a humanitarian concern or a zone of conflict. But the continent has seen successful transitions to democracy in several states, among them Ghana, Liberia, Mali, and Mozambique. Our administration has worked to help the democratic leaders of these and other states provide for their people -- most of all by attacking the continental scourge of HIV/AIDS in an unprecedented effort of power, imagination, and mercy. We have also been an active partner in resolving conflicts -- from the conclusion of the Comprehensive Peace Agreement, which ended the civil war between the North and the South in Sudan, to active engagement in the Great Lakes region, to the intervention of a small contingent of U.S. military forces in coordination with the African Union to end the conflict in Liberia. Although conflicts in Darfur, Somalia, and other places tragically remain violent and unresolved, it is worth noting the considerable progress that African states are making on many fronts and the role that the United States has played in supporting African efforts to solve the continent's greatest problems.
A DEMOCRATIC MODEL OF DEVELOPMENT
Although the United States' ability to influence strong states is limited, our ability to enhance the peaceful political and economic development of weak and poorly governed states can be considerable. We must be willing to use our power for this purpose -- not only because it is necessary but also because it is right. Too often, promoting democracy and promoting development are thought of as separate goals. In fact, it is increasingly clear that the practices and institutions of democracy are essential to the creation of sustained, broad-based economic development -- and that market-driven development is essential to the consolidation of democracy. Democratic development is a unified political-economic model, and it offers the mix of flexibility and stability that best enables states to seize globalization's opportunities and manage its challenges. And for those who think otherwise: What real alternative worthy of America is there?
Democratic development is not only an effective path to wealth and power; it is also the best way to ensure that these benefits are shared justly across entire societies, without exclusion, repression, or violence. We saw this recently in Kenya, where democracy enabled civil society, the press, and business leaders to join together to insist on an inclusive political bargain that could stem the country's slide into ethnic cleansing and lay a broader foundation for national reconciliation. In our own hemisphere, democratic development has opened up old, elite-dominated systems to millions on the margins of society. These people are demanding the benefits of citizenship long denied them, and because they are doing so democratically, the real story in our hemisphere since 2001 is not that our neighbors have given up on democracy and open markets; it is that they are broadening our region's consensus in support of democratic development by ensuring that it leads to social justice for the most marginalized citizens.
The untidiness of democracy has led some to wonder if weak states might not be better off passing through a period of authoritarian capitalism. A few countries have indeed succeeded with this model, and its allure is only heightened when democracy is too slow in delivering or incapable of meeting high expectations for a better life. Yet for every state that embraces authoritarianism and manages to create wealth, there are many, many more that simply make poverty, inequality, and corruption worse. For those that are doing pretty well economically, it is worth asking whether they might be doing even better with a freer system. Ultimately, it is at least an open question whether authoritarian capitalism is itself an indefinitely sustainable model. Is it really possible in the long run for governments to respect their citizen's talents but not their rights? I, for one, doubt it.
For the United States, promoting democratic development must remain a top priority. Indeed, there is no realistic alternative that we can -- or should -- offer to influence the peaceful evolution of weak and poorly governed states. The real question is not whether to pursue this course but how.
We first need to recognize that democratic development is always possible but never fast or easy. This is because democracy is really the complex interplay of democratic practices and culture. In the experience of countless nations, ours especially, we see that culture is not destiny. Nations of every culture, race, religion, and level of development have embraced democracy and adapted it to their own circumstances and traditions. No cultural factor has yet been a stumbling block -- not German or Japanese "militarism," not "Asian values," not African "tribalism," not Latin America's alleged fondness for caudillos, not the once-purported preference of eastern Europeans for despotism.
The fact is, few nations begin the democratic journey with a democratic culture. The vast majority create one over time -- through the hard, daily struggle to make good laws, build democratic institutions, tolerate differences, resolve them peacefully, and share power justly. Unfortunately, it is difficult to grow the habits of democracy in the controlled environment of authoritarianism, to have them ready and in place when tyranny is lifted. The process of democratization is likely to be messy and unsatisfactory, but it is absolutely necessary. Democracy, it is said, cannot be imposed, particularly by a foreign power. This is true but beside the point. It is more likely that tyranny has to be imposed.
The story today is rarely one of peoples resisting the basics of democracy -- the right to choose those who will govern them and other basic freedoms. It is, instead, about people choosing democratic leaders and then becoming impatient with them and holding them accountable on their duty to deliver a better life. It is strongly in our national interest to help sustain these leaders, support their countries' democratic institutions, and ensure that their new governments are capable of providing for their own security, especially when their nations have experienced crippling conflicts. To do so will require long-term partnerships rooted in mutual responsibility and the integration of all elements of our national power -- political, diplomatic, economic, and, at times, military. We have recently built such partnerships to great effect with countries as different as Colombia, Lebanon, and Liberia. Indeed, a decade ago, Colombia was on the verge of failure. Today, in part because of our long-term partnership with courageous leaders and citizens, Colombia is emerging as a normal nation, with democratic institutions that are defending the country, governing justly, reducing poverty, and contributing to international security.
We must now build long-term partnerships with other new and fragile democracies, especially Afghanistan. The basics of democracy are taking root in this country after nearly three decades of tyranny, violence, and war. For the first time in their history, Afghans have a government of the people, elected in presidential and parliamentary elections, and guided by a constitution that codifies the rights of all citizens. The challenges in Afghanistan do not stem from a strong enemy. The Taliban offers a political vision that very few Afghans embrace. Rather, they exploit the current limitations of the Afghan government, using violence against civilians and revenues from illegal narcotics to impose their rule. Where the Afghan government, with support from the international community, has been able to provide good governance and economic opportunity, the Taliban is in retreat. The United States and NATO have a vital interest in supporting the emergence of an effective, democratic Afghan state that can defeat the Taliban and deliver "population security" -- addressing basic needs for safety, services, the rule of law, and increased economic opportunity. We share this goal with the Afghan people, who do not want us to leave until we have accomplished our common mission. We can succeed in Afghanistan, but we must be prepared to sustain a partnership with that new democracy for many years to come.
One of our best tools for supporting states in building democratic institutions and strengthening civil society is our foreign assistance, but we must use it correctly. One of the great advances of the past eight years has been the creation of a bipartisan consensus for the more strategic use of foreign assistance. We have begun to transform our assistance into an incentive for developing states to govern justly, advance economic freedom, and invest in their people. This is the great innovation of the Millennium Challenge Account initiative. More broadly, we are now better aligning our foreign aid with our foreign policy goals -- so as to help developing countries move from war to peace, poverty to prosperity, poor governance to democracy and the rule of law. At the same time, we have launched historic efforts to help remove obstacles to democratic development -- by forgiving old debts, feeding the hungry, expanding access to education, and fighting pandemics such as malaria and HIV/AIDS. Behind all of these efforts is the overwhelming generosity of the American people, who since 2001 have supported the near tripling of the United States' official development assistance worldwide -- doubling it for Latin America and quadrupling it for Africa.
Ultimately, one of the best ways to support the growth of democratic institutions and civil society is to expand free and fair trade and investment. The very process of implementing a trade agreement or a bilateral investment treaty helps to hasten and consolidate democratic development. Legal and political institutions that can enforce property rights are better able to protect human rights and the rule of law. Independent courts that can resolve commercial disputes can better resolve civil and political disputes. The transparency needed to fight corporate corruption makes it harder for political corruption to go unnoticed and unpunished. A rising middle class also creates new centers of social power for political movements and parties. Trade is a divisive issue in our country right now, but we must not forget that it is essential not only for the health of our domestic economy but also for the success our foreign policy.
There will always be humanitarian needs, but our goal must be to use the tools of foreign assistance, security cooperation, and trade together to help countries graduate to self-sufficiency. We must insist that these tools be used to promote democratic development. It is in our national interest to do so.
THE CHANGING MIDDLE EAST
What about the broader Middle East, the arc of states that stretches from Morocco to Pakistan? The Bush administration's approach to this region has been its most vivid departure from prior policy. But our approach is, in reality, an extension of traditional tenets -- incorporating human rights and the promotion of democratic development into a policy meant to further our national interest. What is exceptional is that the Middle East was treated as an exception for so many decades. U.S. policy there focused almost exclusively on stability. There was little dialogue, certainly not publicly, about the need for democratic change.
For six decades, under both Democratic and Republican administrations, a basic bargain defined the United States' engagement in the broader Middle East: we supported authoritarian regimes, and they supported our shared interest in regional stability. After September 11, it became increasingly clear that this old bargain had produced false stability. There were virtually no legitimate channels for political expression in the region. But this did not mean that there was no political activity. There was -- in madrasahs and radical mosques. It is no wonder that the best-organized political forces were extremist groups. And it was there, in the shadows, that al Qaeda found the troubled souls to prey on and exploit as its foot soldiers in its millenarian war against the "far enemy."
One response would have been to fight the terrorists without addressing this underlying cause. Perhaps it would have been possible to manage these suppressed tensions for a while. Indeed, the quest for justice and a new equilibrium on which the nations of the broader Middle East are now embarked is very turbulent. But is it really worse than the situation before? Worse than when Lebanon suffered under the boot of Syrian military occupation? Worse than when the self-appointed rulers of the Palestinians personally pocketed the world's generosity and squandered their best chance for a two-state peace? Worse than when the international community imposed sanctions on innocent Iraqis in order to punish the man who tyrannized them, threatened Iraq's neighbors, and bulldozed 300,000 human beings into unmarked mass graves? Or worse than the decades of oppression and denied opportunity that spawned hopelessness, fed hatreds, and led to the sort of radicalization that brought about the ideology behind the September 11 attacks? Far from being the model of stability that some seem to remember, the Middle East from 1945 on was wracked repeatedly by civil conflicts and cross-border wars. Our current course is certainly difficult, but let us not romanticize the old bargains of the Middle East -- for they yielded neither justice nor stability.
The president's second inaugural address and my speech at the American University in Cairo in June 2005 have been held up as rhetorical declarations that have faded in the face of hard realities. No one will argue that the goal of democratization and modernization in the broader Middle East lacks ambition, and we who support it fully acknowledge that it will be a difficult, generational task. No one event, and certainly not a speech, will bring it into being. But if America does not set the goal, no one will.
This goal is made more complicated by the fact that the future of the Middle East is bound up in many of our other vital interests: energy security, nonproliferation, the defense of friends and allies, the resolution of old conflicts, and, most of all, the need for near-term partners in the global struggle against violent Islamist extremism. To state, however, that we must promote either our security interests or our democratic ideals is to present a false choice. Admittedly, our interests and our ideals do come into tension at times in the short term. America is not an NGO and must balance myriad factors in our relations with all countries. But in the long term, our security is best ensured by the success of our ideals: freedom, human rights, open markets, democracy, and the rule of law.
The leaders and citizens of the broader Middle East are now searching for answers to the fundamental questions of modern state building: What are to be the limits on the state's use of power, both within and beyond its borders? What will be the role of the state in the lives of its citizens and the relationship between religion and politics? How will traditional values and mores be reconciled with the democratic promise of individual rights and liberty, particularly for women and girls? How is religious and ethnic diversity to be accommodated in fragile political institutions when people tend to hold on to traditional associations? The answers to these and other questions can come only from within the Middle East itself. The task for us is to support and shape these difficult processes of change and to help the nations of the region overcome several major challenges to their emergence as modern, democratic states.
The first challenge is the global ideology of violent Islamist extremism, as embodied by groups, such as al Qaeda, that thoroughly reject the basic tenets of modern politics, seeking instead to topple sovereign states, erase national borders, and restore the imperial structure of the ancient caliphate. To resist this threat, the United States will need friends and allies in the region who are willing and able to take action against the terrorists among them. Ultimately, however, this is more than just a struggle of arms; it is a contest of ideas. Al Qaeda's theory of victory is to hijack the legitimate local and national grievances of Muslim societies and twist them into an ideological narrative of endless struggle against Western, especially U.S., oppression. The good news is that al Qaeda's intolerant ideology can be enforced only through brutality and violence. When people are free to choose, as we have seen in Afghanistan, Pakistan, and Iraq's Anbar Province, they reject al Qaeda's ideology and rebel against its control. Our theory of victory, therefore, must be to offer people a democratic path to advance their interests peacefully -- to develop their talents, to redress injustices, and to live in freedom and dignity. In this sense, the fight against terrorism is a kind of global counterinsurgency: the center of gravity is not the enemies we fight but the societies they are trying to radicalize.
Admittedly, our interests in both promoting democratic development and fighting terrorism and extremism lead to some hard choices, because we do need capable friends in the broader Middle East who can root out terrorists now. These states are often not democratic, so we must balance the tensions between our short-term and our long-term goals. We cannot deny nondemocratic states the security assistance to fight terrorism or defend themselves. At the same time, we must use other points of leverage to promote democracy and hold our friends to account. That means supporting civil society, as we have done through the Forum for the Future and the Middle East Partnership Initiative, and using public and private diplomacy to push our nondemocratic partners to reform. Changes are slowly coming in terms of universal suffrage, more influential parliaments, and education for girls and women. We must continue to advocate for reform and support indigenous agents of change in nondemocratic countries, even as we cooperate with their governments on security.
An example of how our administration has balanced these concerns is our relationship with Pakistan. Following years of U.S. neglect of that relationship, our administration had to establish a partnership with Pakistan's military government to achieve a common goal after September 11. We did so knowing that our security and that of Pakistan ultimately required a return to civilian and democratic rule. So even as we worked with President Pervez Musharraf to fight terrorists and extremists, we invested more than $3 billion to strengthen Pakistani society -- building schools and health clinics, providing emergency relief after the 2005 earthquake, and supporting political parties and the rule of law. We urged Pakistan's military leaders to put their country on a modern and moderate trajectory, which in some important respects they did. And when this progress was threatened last year by the declaration of emergency rule, we pushed President Musharraf hard to take off his uniform and hold free elections. Although terrorists tried to thwart the return of democracy and tragically killed many innocent people, including former Prime Minister Benazir Bhutto, the Pakistani people dealt extremism a crushing defeat at the polls. This restoration of democracy in Pakistan creates an opportunity for us to build the lasting and broad-based partnership that we have never achieved with this nation, thereby enhancing our security and anchoring the success of our values in a troubled region.
A second challenge to the emergence of a better Middle East is posed by aggressive states that seek not to peacefully reform the present regional order but to alter it using any form of violence -- assassination, intimidation, terrorism. The question is not whether any particular state should have influence in the region. They all do, and will. The real question is, What kind of influence will these states wield -- and to what ends, constructive or destructive? It is this fundamental and still unresolved question that is at the center of many of the geopolitical challenges in the Middle East today -- whether it is Syria's undermining of Lebanon's sovereignty, Iran's pursuit of a nuclear capability, or both states' support for terrorism.
Iran poses a particular challenge. The Iranian regime pursues its disruptive policies both through state instruments, such as the Revolutionary Guards and the al Quds force, and through nonstate proxies that extend Iranian power, such as elements of the Mahdi Army in Iraq, Hamas in Gaza, and Hezbollah in Lebanon and around the world. The Iranian regime seeks to subvert states and extend its influence throughout the Persian Gulf region and the broader Middle East. It threatens the state of Israel with extinction and holds implacable hostility toward the United States. And it is destabilizing Iraq, endangering U.S. forces, and killing innocent Iraqis. The United States is responding to these provocations. Clearly, an Iran with a nuclear weapon or even the technology to build one on demand would be a grave threat to international peace and security.
But there is also another Iran. It is the land of a great culture and a great people, who suffer under repression. The Iranian people deserve to be integrated into the international system, to travel freely and be educated in the best universities. Indeed, the United States has reached out to them with exchanges of sports teams, disaster-relief workers, and artists. By many accounts, the Iranian people are favorably disposed to Americans and to the United States. Our relationship could be different. Should the Iranian government honor the UN Security Council's demands and suspend its uranium enrichment and related activities, the community of nations, including the United States, is prepared to discuss the full range of issues before us. The United States has no permanent enemies.
Ultimately, the many threats that Iran poses must be seen in a broader context: that of a state fundamentally out of step with the norms and values of the international community. Iran must make a strategic choice -- a choice that we have sought to clarify with our approach -- about how and to what ends it will wield its power and influence: Does it want to continue thwarting the legitimate demands of the world, advancing its interests through violence, and deepening the isolation of its people? Or is it open to a better relationship, one of growing trade and exchange, deepening integration, and peaceful cooperation with its neighbors and the broader international community? Tehran should know that changes in its behavior would meet with changes in ours. But Iran should also know that the United States will defend its friends and its interests vigorously until the day that change comes.
A third challenge is finding a way to resolve long-standing conflicts, particularly that between the Israelis and the Palestinians. Our administration has put the idea of democratic development at the center of our approach to this conflict, because we came to believe that the Israelis will not achieve the security they deserve in their Jewish state and the Palestinians will not achieve the better life they deserve in a state of their own until there is a Palestinian government capable of exercising its sovereign responsibilities, both to its citizens and to its neighbors. Ultimately, a Palestinian state must be created that can live side by side with Israel in peace and security. This state will be born not just through negotiations to resolve hard issues related to borders, refugees, and the status of Jerusalem but also through the difficult effort to build effective democratic institutions that can fight terrorism and extremism, enforce the rule of law, combat corruption, and create opportunities for the Palestinians to improve their lives. This confers responsibilities on both parties.
As the experience of the past several years has shown, there is a fundamental disagreement at the heart of Palestinian society -- between those who reject violence and recognize Israel's right to exist and those who do not. The Palestinian people must ultimately make a choice about which future they desire, and it is only democracy that gives them that choice and holds open the possibility of a peaceful way forward to resolve the existential question at the heart of their national life. The United States, Israel, other states in the region, and the international community must do everything in their power to support those Palestinians who would choose a future of peace and compromise. When the two-state solution is finally realized, it will be because of democracy, not despite it.
This is, indeed, a controversial view, and it speaks to one more challenge that must be resolved if democratic and modern states are to emerge in the broader Middle East: how to deal with nonstate groups whose commitment to democracy, nonviolence, and the rule of law is suspect. Because of the long history of authoritarianism in the region, many of the best-organized political parties are Islamist, and some of them have not renounced violence used in the service of political goals. What should be their role in the democratic process? Will they take power democratically only to subvert the very process that brought them victory? Are elections in the broader Middle East therefore dangerous?
These questions are not easy. When Hamas won elections in the Palestinian territories, it was widely seen as a failure of policy. But although this victory most certainly complicated affairs in the broader Middle East, in another way it helped to clarify matters. Hamas had significant power before those elections -- largely the power to destroy. After the elections, Hamas also had to face real accountability for its use of power for the first time. This has enabled the Palestinian people, and the international community, to hold Hamas to the same basic standards of responsibility to which all governments should be held. Through its continued unwillingness to behave like a responsible regime rather than a violent movement, Hamas has demonstrated that it is wholly incapable of governing.
Much attention has been focused on Gaza, which Hamas holds hostage to its incompetent and brutal policies. But in other places, the Palestinians have held Hamas accountable. In the West Bank city of Qalqilya, for instance, where Hamas was elected in 2004, frustrated and fed-up Palestinians voted it out of office in the next election. If there can be a legitimate, effective, and democratic alternative to Hamas (something that Fatah has not yet been), people will likely choose it. This would especially be true if the Palestinians could live a normal life within their own state.
The participation of armed groups in elections is problematic. But the lesson is not that there should not be elections. Rather, there should be standards, like the ones to which the international community has held Hamas after the fact: you can be a terrorist group or you can be a political party, but you cannot be both. As difficult as this problem is, it cannot be the case that people are denied the right to vote just because the outcome might be unpleasant to us. Although we cannot know whether politics will ultimately deradicalize violent groups, we do know that excluding them from the political process grants them power without responsibility. This is yet another challenge that the leaders and the peoples of the broader Middle East must resolve as the region turns to democratic processes and institutions to resolve differences peacefully and without repression.
THE TRANSFORMATION OF IRAQ
Then, of course, there is Iraq, which is perhaps the toughest test of the proposition that democracy can overcome deep divisions and differences. Because Iraq is a microcosm of the region, with its layers of ethnic and sectarian diversity, the Iraqi people's struggle to build a democracy after the fall of Saddam Hussein is shifting the landscape not just of Iraq but of the broader Middle East as well.
The cost of this war, in lives and treasure, for Americans and Iraqis, has been greater than we ever imagined. This story is still being written, and will be for many years to come. Sanctions and weapons inspections, prewar intelligence and diplomacy, troop levels and postwar planning -- these are all important issues that historians will analyze for decades. But the fundamental question that we can ask and debate now is, Was removing Saddam from power the right decision? I continue to believe that it was.
After we fought one war against Saddam and then remained in a formal state of hostilities with him for over a decade, our containment policy began to erode. The community of nations was losing its will to enforce containment, and Iraq's ruler was getting increasingly good at exploiting it through programs such as oil-for-food -- indeed, more than we knew at the time. The failure of containment was increasingly evident in the UN Security Council resolutions that were passed and then violated, in our regular clashes in the no-fly zones, and in President Bill Clinton's decision to launch air strikes in 1998 and then join with Congress to make "regime change" our government's official policy in Iraq. If Saddam was not a threat, why did the community of nations keep the Iraqi people under the most brutal sanctions in modern history? In fact, as the Iraq Survey Group showed, Saddam was ready and willing to reconstitute his weapons of mass destruction programs as soon as international pressure had dissipated.
The United States did not overthrow Saddam to democratize the Middle East. It did so to remove a long-standing threat to international security. But the administration was conscious of the goal of democratization in the aftermath of liberation. We discussed the question of whether we should be satisfied with the end of Saddam's rule and the rise of another strongman to replace him. The answer was no, and it was thus avowedly U.S. policy from the outset to try to support the Iraqis in building a democratic Iraq. It is important to remember that we did not overthrow Adolf Hitler to bring democracy to Germany either. But the United States believed that only a democratic Germany could ultimately anchor a lasting peace in Europe.
The democratization of Iraq and the democratization of the Middle East were thus linked. So, too, was the war on terror linked to Iraq, because our goal after September 11 was to address the deeper malignancies of the Middle East, not just the symptoms of them. It is very hard to imagine how a more just and democratic Middle East could ever have emerged with Saddam still at the center of the region.
Our effort in Iraq has been extremely arduous. Iraq was a broken state and a broken society under Saddam. We have made mistakes. That is undeniable. The explosion to the surface of long-suppressed grievances has challenged fragile, young democratic institutions. But there is no other decent and peaceful way for the Iraqis to reconcile.
As Iraq emerges from its difficulties, the impact of its transformation is being felt in the rest of the region. Ultimately, the states of the Middle East need to reform. But they need to reform their relations, too. A strategic realignment is unfolding in the broader Middle East, separating those states that are responsible and accept that the time for violence under the rubric of "resistance" has passed and those that continue to fuel extremism, terrorism, and chaos. Support for moderate Palestinians and a two-state solution to the Israeli-Palestinian conflict and for democratic leaders and citizens in Lebanon have focused the energies of Saudi Arabia, Egypt, Jordan, and the states of the Persian Gulf. They must come to see that a democratic Iraq can be an ally in resisting extremism in the region. When they invited Iraq to join the ranks of the Gulf Cooperation Council-Plus-Two (Egypt and Jordan), they took an important step in that direction.
At the same time, these countries look to the United States to stay deeply involved in their troubled region and to counter and deter threats from Iran. The United States now has the weight of its effort very much in the center of the broader Middle East. Our long-term partnerships with Afghanistan and Iraq, to which we must remain deeply committed, our new relationships in Central Asia, and our long-standing partnerships in the Persian Gulf provide a solid geostrategic foundation for the generational work ahead of helping to bring about a better, more democratic, and more prosperous Middle East.
A UNIQUELY AMERICAN REALISM
Investing in strong and rising powers as stakeholders in the international order and supporting the democratic development of weak and poorly governed states -- these broad goals for U.S. foreign policy are certainly ambitious, and they raise an obvious question: Is the United States up to the challenge, or, as some fear and assert these days, is the United States a nation in decline?
We should be confident that the foundation of American power is and will remain strong -- for its source is the dynamism, vigor, and resilience of American society. The United States still possesses the unique ability to assimilate new citizens of every race, religion, and culture into the fabric of our national and economic life. The same values that lead to success in the United States also lead to success in the world: industriousness, innovation, entrepreneurialism. All of these positive habits, and more, are reinforced by our system of education, which leads the world in teaching children not what to think but how to think -- how to address problems critically and solve them creatively.
Indeed, one challenge to the national interest is to make certain that we can provide quality education to all, especially disadvantaged children. The American ideal is one of equal opportunity, not equal outcome. This is the glue that holds together our multiethnic democracy. If we ever stop believing that what matters is not where you came from but where you are going, we will most certainly lose confidence. And an unconfident America cannot lead. We will turn inward. We will see economic competition, foreign trade and investment, and the complicated world beyond our shores not as challenges to which our nation can rise but as threats that we should avoid. That is why access to education is a critical national security issue.
We should also be confident that the foundations of the United States' economic power are strong, and will remain so. Even amid financial turbulence and international crises, the U.S. economy has grown more and faster since 2001 than the economy of any other leading industrial nation. The United States remains unquestionably the engine of global economic growth. To remain so, we must find new, more reliable, and more environmentally friendly sources of energy. The industries of the future are in the high-tech fields (including in clean energy), which our nation has led for years and in which we remain on the global cutting edge. Other nations are indeed experiencing amazing and welcome economic growth, but the United States will likely account for the largest share of global GDP for decades to come.
Even in our government institutions of national security, the foundations of U.S. power are stronger than many assume. Despite our waging two wars and rising to defend ourselves in a new global confrontation, U.S. defense spending today as a percentage of GDP is still well below the average during the Cold War. The wars in Afghanistan and Iraq have indeed put an enormous strain on our military, and President Bush has proposed to Congress an expansion of our force by 65,000 soldiers and 27,000 marines. The experience of recent years has tested our armed forces, but it has also prepared a new generation of military leaders for stabilization and counterinsurgency missions, of which we will likely face more. This experience has also reinforced the urgent need for a new kind of partnership between our military and civilian institutions. Necessity is the mother of invention, and the provincial reconstruction teams that we deploy in Afghanistan and Iraq are a model of civil-military cooperation for the future.
In these pages in 2000, I decried the role of the United States, in particular the U.S. military, in nation building. In 2008, it is absolutely clear that we will be involved in nation building for years to come. But it should not be the U.S. military that has to do it. Nor should it be a mission that we take up only after states fail. Rather, civilian institutions such as the new Civilian Response Corps must lead diplomats and development workers in a whole-of-government approach to our national security challenges. We must help weak and poorly functioning states strengthen and reform themselves and thereby prevent their failure in the first place. This will require the transformation and better integration of the United States' institutions of hard power and soft power -- a difficult task and one that our administration has begun. Since 2001, the president has requested and Congress has approved a nearly 54 percent increase in funding for our institutions of diplomacy and development. And this year, the president and I asked Congress to create 1,100 new positions for the State Department and 300 new positions for the U.S. Agency for International Development. Those who follow us must build on this foundation.
Perhaps of greater concern is not that the United States lacks the capacity for global leadership but that it lacks the will. We Americans engage in foreign policy because we have to, not because we want to, and this is a healthy disposition -- it is that of a republic, not an empire. There have been times in the past eight years when we have had to do new and difficult things -- things that, at times, have tested the resolve and the patience of the American people. Our actions have not always been popular, or even well understood. The exigencies of September 12 and beyond may now seem very far away. But the actions of the United States will for many, many years be driven by the knowledge that we are in an unfair fight: we need to be right one hundred percent of the time; the terrorists, only once. Yet I find that whatever differences we and our allies have had over the last eight years, they still want a confident and engaged United States, because there are few problems in the world that can be resolved without us. We need to recognize that, too.
Ultimately, however, what will most determine whether the United States can succeed in the twenty-first century is our imagination. It is this feature of the American character that most accounts for our unique role in the world, and it stems from the way that we think about our power and our values. The old dichotomy between realism and idealism has never really applied to the United States, because we do not really accept that our national interest and our universal ideals are at odds. For our nation, it has always been a matter of perspective. Even when our interests and ideals come into tension in the short run, we believe that in the long run they are indivisible.
This has freed America to imagine that the world can always be better -- not perfect, but better -- than others have consistently thought possible. America imagined that a democratic Germany might one day be the anchor of a Europe whole, free, and at peace. America believed that a democratic Japan might one day be a source of peace in an increasingly free and prosperous Asia. America kept faith with the people of the Baltics that they would be independent and thus brought the day when NATO held a summit in Riga, Latvia. To realize these and other ambitious goals that we have imagined, America has often preferred preponderances of power that favor our values over balances of power that do not. We have dealt with the world as it is, but we have never accepted that we are powerless to change the world. Indeed, we have shown that by marrying American power and American values, we could help friends and allies expand the boundaries of what most thought realistic at the time.
How to describe this disposition of ours? It is realism, of a sort. But it is more than that -- what I have called our uniquely American realism. This makes us an incredibly impatient nation. We live in the future, not the past. We do not linger over our own history. This has led our nation to make mistakes in the past, and we will surely make more in the future. Still, it is our impatience to improve less-than-ideal situations and to accelerate the pace of change that leads to our most enduring achievements, at home and abroad.
At the same time, ironically, our uniquely American realism also makes us deeply patient. We understand how long and trying the course of democracy is. We acknowledge our birth defect, a constitution founded on a compromise that reduced my ancestors each to three-fifths of a man. Yet we are healing old wounds and living as one American people, and this shapes our engagement with the world. We support democracy not because we think ourselves perfect but because we know ourselves to be deeply imperfect. This gives us reason to be humble in our own endeavors and patient with the endeavors of others. We know that today's headlines are rarely the same as history's judgments.
An international order that reflects our values is the best guarantee of our enduring national interest, and America continues to have a unique opportunity to shape this outcome. Indeed, we already see glimpses of this better world. We see it in Kuwaiti women gaining the right to vote, in a provincial council meeting in Kirkuk, and in the improbable sight of the American president standing with democratically elected leaders in front of the flags of Afghanistan, Iraq, and the future state of Palestine. Shaping that world will be the work of a generation, but we have done such work before. And if we remain confident in the power of our values, we can succeed in such work again.

@Angelica:
"Intet under at danskerne ligefrem belønner deres regering for at bryde forfatningen."

Hvornår har regeringen brudt Grundloven?
Hvorfor er du den eneste, der ved det?

Spørgsmålene presser sig på .........

Ole Falstoft

Er det muligt med lidt mere kortfattede indlæg? Vi andre orker altså ikke læse de 'doktorafhandlinger' . Det er en ret indforstået debat det foregår her hvor det åbenbart gælder om om hvem er kan slå de andre i hovedet med flest citater og kildehenvisninger. Røvkedelig læsning!

Det er Rune sgu' da heller ikke, han tror fremdeles at det er umuligt at private virksomheder kan tjene penge på krig.

Og din opsummering af Klein og Chomsky er værre end Runes.

Til Angelica
Normalt ville jeg ikke gide spilde min tid på dine indlæg, men der er så mange unøjagtigheder i dine indlæg at jeg bliver nød til at kommentere dem.

1)
- Allende var ikke socialdemokrat men derimod marxist, og ja der er en forskel! Derudover er dine konspirationsteorier om USA involvering i kuppet i 1973 intet andet end tankespind.

2)
"Mig bekendt har Danmark haft ekstraordinære vækstrater det meste af den tid vi har rendt rundt og smadret irakiske og afghanske liv."
- Nej Danmark har ikke haft ekstraordinære vækstrater, og de vækstrater der har været har været drevet af privatforbrug skabt af skattestopet og afdragsfri lån.

3)
"Det der adskiller liberalismen fra socialisme og konservatisme er endvidere dens immanente imperialistiske incitamenter."
- 100% rigtigt, østblokken og kolonitiden er jo gode eksempler på konservative og socialistiske regimer der er fredelige og antiimperialistiske.

4)
"jeg er uddannet i UDLANDET."
- Må jeg spørge om det er i Nordkorea, har selv besøgt et meget fint universitet i det socialistiske paradis og de har forbløffende nok de samme holdninger til omverden og økonomi, som dig.

5)
"Intet under at danskerne ligefrem belønner deres regering for at bryde forfatningen." og "omend uforholdsmæssigt mange danskerne ganske rigtigt er uvidende om forholdet."
- Har du overvejet at blive et medium? for du ser spøgelser over alt.

6)
Angående din store helt, Angelica, Klein og hendes bog, så bære kapitler om Rusland, Kina og Østeuropa præg af at være skrevet af en journalist med et overfladiske kendskab til disse 3 områder; hendes økonomiske forståelse kan ligge på et meget lille sted og de historiske forløb hun beskriver, er enten groft oversimplificeret eller manipuleret. F.eks. oversimplificere hun demonstrationerne på den Himmelske Freds Plads så de kommer til at fremstå som om de kun var vent imod de liberale reformer Kina havde indført under Deng Xiaoping. Hun nævner intet om at det var de studerende der ville have flere reformer og mere demokrati der startede demonstrationerne.

7)
Et andet kritikpunkt, som ikke nævnes i artiklen eller kommentarerne, er at Klein på ingen måde prøver at forklar hvorfor der er nogle lande[f.eks.: de baltiske lande og Tjekkiet] som klare sig fint, selvom de blev udsat for næsten samme økonomiske og historiske forløb som f. eks Polen og Rusland.

Vel jeg kan nyansere det litt.

USA er en skurkestat, en terroriststat og en mislykket stat, skal vi tro den amerikanske rabulisten Noam Chomsky.

http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/05/26/536315.html

Enkelte aktører vil alltid profittere på krig og elendighet.

Det Rune mener er generell økonomisk aktivitet vil blomstere i et lengre perspektiv, og langsiktige aktører vil profittere på fred og stabilitet.

Menigheten til Klein og Chomsky tar kun for seg USA som om det var det eneste landet som øvet innflytelse.

http://en.wikipedia.org/wiki/Victor_Bout#History

A Bad Week for the FARC, Victor Bout, and Hugo Chavez

http://www.charter97.org/en/news/2008/5/14/6530/

El Pais says that “the Angel” is Mr. Chavez’s pseudonym and the man referred to as “the Belarusian friend” is Viktar Sheоman, state secretary of the Belarusian Security Council and a member of Alyaksandr Lukashenka’s inner circle. The newspaper claims that Belarus contracted to supply €720 million worth of weapons to Venezuela last year and the deal was negotiated by Mr. Shejman.

Hugo Chavez orkestrert et mislykket militærkupp allerede i 1992, så denne fyren har en ideologisk ballast som passer hånd i hanske for de voldsromatiserende Danske venstresosialister og menigheten på RUC.

Selv den sprenglærde Erasmus Montanus kunne ikke være så humoristisk.

Simon Nørbak

1) Det er muligt at Allende var marxist. Men han var stadig folkevalgt, At det var et ufornuftigt valgsystem der ledte ham til sejren, var jo så ikke hans ansvar. Konservative og liberale bruger deres magt til at undertrykke de fattige i Latinamerika, mens socialister bruger deres magt til at sende inflationen mod himlen. Det ene er ikke mere legitimt end det andet. Selvfølgelig var USA involveret i kuppet.

2) At de vækstrater vi har haft ganske rigtigt skyldes privatforbrug (hvilket ellers er en umulighed ifølge Runes makroøkonomer), ændrer ikke ved min pointe: At krigsførsel ikke nødvendigvis er "ødelæggende" for et lands økonomi, selvom den selvfølgelig indebærer udgifter.

3) At der har eksisteret imperialistiske socialistiske og konservative regimer, betyder ikke at de socialistiske og konservative teorier rummer immanente imperialistiske incitamenter.

4) Nej, det er ikke i Nordkorea.

5) Nej jeg har ikke, og nej jeg gør ikke.

6) Klein er ikke min store helt. Der er fejl i hendes bog, men Runes kritik funderet i argumentet om militant keynesianisme er forfejlet. Og Kleins overordnede pointe er god nok.

7) Ganske rigtigt et muligt kritikpunkt. Borset fra det kender jeg selv en del tjekker der har oplevet transitionen til kapitalisme som relativt brutal. Det er i øvrigt ofte kønsligestillingen der går fløjten når et land overgår fra socialisme til rovkapitalisme.

Ole Falstoft

Angelica
Hvad fanden er :
'immanente imperialistiske incitamenter'
prøv dog at skrive dansk i stedet for disse brokker fra den maxistiske kirkegård
Mener du virkelig at Tjekkiest overgang til demokrati var overgang til 'rovkapitalisme'? Og foretrækker du kønsligestilling frem for demokrati?

Det er tragisk. Økonomistuderende af i dag møder en person som bifalder visse af Keynes' pointer og som er imod udemokratiske og ulighedsskabende reformer i fattige lande, og straks tænker I Nordkorea, Marx og massemord. Det siger en nok del om den intellektuelle rummelighed på jeres "uddannelse".

Ole Falstoft

Du må lære at forstå at Ultrafeministen Angelica altid har ret! Alle vi andre er idioter, der ikke har forstået noget af hvad der egentlig foregår!

Hvis Angelica har en samlever, så håber jeg sandelig at de er enige politisk. Gud nåde og trøste den "mand" - hvis han en dag skulle glemme at købe de rigtige økologiske Cornflakes!

Med Bimmler hilsen

Ole Falstoft

immanent = iboende

Nej, Tjekkiet er ikke det værste samfund. Men de østeuropæiske demokratier er langt mere kapitalistiske end de skandinaviske. Nogle mere end andre.

"Og foretrækker du kønsligestilling frem for demokrati?"

Nej, jeg foretrækker samfund hvor begge dele er tilstede, det vil sige velfærdssamfund.
Samfund hvor den ene halvdel af befolkningen bliver holdt med henvisning til tomme gloser som "individets frihed" er efter min mening lidet demokratiske.

Angelica

"Det siger en nok del om den intellektuelle rummelighed på jeres "uddannelse"."

Vi kan jo ikke allesammen være et misforstået "geni" - som dig!

Hvornår skal du egentlig have overrakt din Nobelpris???

Med voldsom antifeministisk hilsen

Bimmler

Jeg kan se at højrespammerne er kommet på bane. Ærgerligt, da debatten indtil videre har været både interessant, saglig og relativt lødig.

Rune, jeg venter på dit svar.

Tåbelige personangreb fra diverse undermålere skal I ikke forvente svar på.

Angelica

Feminister skal have store motorcykler. Når de så finder ud af at de ikke kan styre dem. Så kan de altid brage ind i os patriarker!

Desuden skal en feminist ikke have en far til sit barn. Det er bedre at barnet vokser op og bliver en homoseksuel fimset Radikal type!

'immanente imperialistiske incitamenter'

ole falstoft- bra spørsmål som du selvsagt ikke fikk svar på.

Mener du virkelig at Tsjekkiske overgang til demokrati var overgang til 'rovkapitalisme'? Og foretrækker du kønsligestilling frem for demokrati?

Jeg skal svare i stede for yppersteprestinnen fra RUC.

1. Jeg mener demokratiet i Den tsjekkiske republikk utvikler seg i en meget positiv retning med en sund mix mellom offentlig og privat virksomhet.

http://no.wikipedia.org/wiki/Tsjekkia

Korrupsjonen er minket etter innføring av blandingsøkonomi.

http://e24.no/utenriks/article1522509.ece

2.Kjønnslikestilling er det kun offentlig pleie av barn ?

3. DDR nostalgien oser ut av Angelicas dogmatiske postulater.

Angelica

"Feminister skal have store motorcykler"

Der skulle have stået: Feminister skal have kolossalt store og ufattelig hurtige motorcykler, som er næsten umulige at styre for andre end en professionel racerkører!

Håber at ikke at meningen gik tabt grundet denne fejl?

Ole Hansen skriver:

"DDR nostalgien oser ut av Angelicas dogmatiske postulater."

Tag dig nu sammen Ole! Du ved da godt at der var flere der flygtede ind i DDR - end der flygtede ud! DDR var et dejligt sted. Brunt og med skidt og møg over det hele. Erich Honecker var jo også egentlig en sød fyr. Du ved - ham der med plastik bilerne og plastik hattene!

Angelica

"Jeg kan se at højrespammerne er kommet på bane. Ærgerligt, da debatten indtil videre har været både interessant, saglig og relativt lødig."

Dvs. at du har fået ret!

Med højrespammer hilsen

Bimmler

Angelica

"Og selvfølgelig har jeg læst Keynes. Modsat dig vælger jeg bare at forholde mig til empiriske historiske fakta. Ved at klamre dig til lærebøgernes overordnede teorier indfanger du ikke nuancerne og mangfoldigheden ude i virkeligheden. - Et stort handicap hos økonomer generelt."

Hvad er egentlig dit handikap Angelica????????????

Du præsenterer dig som alvidende feminist der lever sammen med en mand der godt kan lide at du har ambitioner. Er sandheden ikke snarere, at du lever alene? Der er næppe nogen mand der kan holde dig ud i mere end 5 minutter. Måske kæmper du med din vægt - hvad ved jeg!!!

Angelica

Når man læser dine ovenstående indlæg, så er den røde tråd (sjovt at det hedder den røde tråd), dit had til USA! Til det er der kun at sige:

Godt at du og dine Marxistiske venner aldrig kommer til magten mere. Jo flere problemer med dine elskede arabiske venner, her og i udlandet, jo mere sikkert sidder VKO i sadlen. Hvad har du så tilbage - kun din Marxisme og din fornærmethed!

"Bimmler"

DF'eren, fantastisk at høre fra dig igen!

Vi har savnet dig siden jeg gjorde dig kold og mundlam ovre på den anden tråd.

Hæhæhæ. Du græmmer dig så meget, at du har været nødt til at skifte pseudonym! Hvor er du bare afsindigt ussel.

"Bimmler"
Nei dogmetro politiker er vi trøtte på her i nord også.

Jeg vil gratulere DF og Anders Fogh med førsteplassen på denne listen.

Tsjekkia har rykket vider oppover, nok et bevis for at frøken KLEINS POSTULATER ER BARE SVADA.

TRANSPARENCYS KORRUPSJONSINDEKS:

2007 CPI 1 Denmark

2007--- 41 Czech Republik 5.2 8 4.9 - 5.8
2006 --- 46 Tsjekkia 4,8 4.4 - 5.2 8

http://www.transparency.org/news_room/in_focus/2007/cpi2007/cpi_2007_table

Til Angelica
"Ganske rigtigt et muligt kritikpunkt. Borset fra det kender jeg selv en del tjekker der har oplevet transitionen til kapitalisme som relativt brutal.Ganske rigtigt et muligt kritikpunkt. Borset fra det kender jeg selv en del tjekker der har oplevet transitionen til kapitalisme som relativt brutal."
- Nej det er ikke "muligt", der ER et kritikpunkt. At du kender nogen, er intet argument. Jeg kender også nogen, de mener at de skal rede den københavnske ungdom ved at købe et hus på nørrebro, betyder det, at de har ret?

"Selvfølgelig var USA involveret i kuppet"
- Kan du give mig en henvisning, altså lidt kildemateriale. Og nej, folk der siger at de tro eller mener at USA var indblandet er ikke kildemateriale.

- Nu du mener at der i liberalismen er et 'immanente imperialistiske incitamenter' vil jeg endelig gerne have at du redegøre eller henviser til kilder der underbygger din påstand. Personligt kan jeg ikke se det giver mening, overhoved.

"Samfund hvor den ene halvdel af befolkningen bliver holdt med henvisning til tomme gloser som "individets frihed" er efter min mening lidet demokratiske"
- Og samfund hvor hele befolkningen er lige kaldes ofte socialistiske paradiser eller totaltære diktaturstater.

"Det siger en nok del om den intellektuelle rummelighed på jeres "uddannelse"."
- og på din "uddannelse" er det åbenbart nok at kende nogen og ellers mene en helt masse. Konkret viden og fakta sættes åbenbart ikke lige så høj uden for Danmarks grænser som jeg engang troede.

Sidst men ikke mindste: Det er SØREN Nørbak og jeg forholder mig til hvad DU skriver ikke hvad Rune har skrevet.

Jeg skal hjelpe frk Angelica med kilder.
Konklusjonene har hun allerede tatt på grunnlag av Klein sine postulater, så hu trenger kanskje ikke kilder.

Hinchey Report
SUBJECT: CIA Activities in Chile
September 18, 2000

http://foia.state.gov/Reports/HincheyReport.asp

http://en.wikipedia.org/wiki/Salvador_Allende#Soviet_involvement

How 'weak' Allende was left out in the cold by the KGB
In the second exclusive extract from The Mitrokhin Archive Volume II

http://www.timesonline.co.uk/tol/news/world/article568154.ece

Under Napoleonskrigen og kornblokaden 1808–1811. På denne tida var Danmark-Norge i krig med blant andre England, som hadde innført handelsblokader og dermed kuttet all kontakt mellom Norge og Danmark. Dette medførte hungersnød i Norge.

At least 300 motorways in the country were blocked by protesters, which saw dramatic clashes with police on Saturday and Sunday. Alfredo De Angeli, the prominent farming leader and a rising voice of dissent against the Argentine government, was briefly arrested at a roadblock in Entre Rios province (north of Buenos Aires).

http://edition.cnn.com/2008/WORLD/americas/06/14/argentina.violence/

Klein banden og de autonome kvasiøkonomer med forankring på RUC vil nok måtte bla tilbake i gammel marxist-leninistisk literatur for å finne praktiske løsninger for å stoppe de raksjonære matprodusenter.

New Economic Policy

http://en.wikipedia.org/wiki/New_Economic_Policy

En annen mulighet å overføre eiendomene til folket.

http://en.wikipedia.org/wiki/Collectivization

Simon Nørbak

Dine spørgsmål er fine, selvom din tone er lidt vel aggressiv efter min smag. Da mange af dine indvendinger lægger op til en del tidskrævende forklaring, vil jeg svare på dem over nogle omgange – over flere dage. Jeg starter med din sidste indvending og herefter den første.

“Sidst men ikke mindste: Det er SØREN Nørbak og jeg forholder mig til hvad DU skriver ikke hvad Rune har skrevet.”

Ja, det er jeg klar over. Jeg forsøger ikke at gøre dig ansvarlig for Runes pointer hvis du tror det. Den første af de to gange jeg nævnte hans Runes navn i min forrige kommentar var adressen alene til ham. Den anden gang var det for at påpege over for dig at når jeg har forsvaret Klein, så har jeg gjort det i en kontekst. Du skrev at Klein er min “store helt”, hvilket tyder på at du tror jeg ikke stiller spørgsmålstegn ved hendes bog overhovedet. Men jeg har aldrig sagt at værket er faktuelt korrekt fra ende til anden. Mit forsvar af Klein har været koncentreret om, at dekonstruktionsargumentet ikke kan bruges imod hendes overordnede pointe, som jeg endvidere finder relevant og fornuftig.

“Et andet kritikpunkt, som ikke nævnes i artiklen eller kommentarerne, er at Klein på ingen måde prøver at forklar hvorfor der er nogle lande[f.eks.: de baltiske lande og Tjekkiet] som klare sig fint, selvom de blev udsat for næsten samme økonomiske og historiske forløb som f. eks Polen og Rusland.”
“Nej det er ikke "muligt", der ER et kritikpunkt.”

Jeg medgiver at det er et muligt kritikpunkt, hverken mere eller mindre. Hvorvidt det ER et kritikpunkt, afhænger af betingelserne for din kritik. F.eks.:
- Skal Kleins tese være invariant (deterministisk) eller blot probabilistisk for at have relevans?
- Har du samme definition af “et land der klarer sig fint” som Klein? Er der med andre ord belæg for at romantisere f.eks. Tjekkiets udvikling i den udstrækning økonomer ofte gør det, hvis man spørger befolkningen hvad dens oplevelse er og har været?

“At du kender nogen, er intet argument.”

Mine personlige bekendtskaber har ganske rigtigt ikke vægt til at sige noget overordnet. Jeg synes bare det er væsentligt at holde sig for øje at det aggregerede niveau intet siger om spredningen på mikroniveauet eller om hvad folk tænker og føler om epokegørende politiske og økonomiske omvæltninger.
Du vil have kolde fakta, javel. Nu er det så heldigt for debatten, at efter økonomer i årevis alene har målt aggregerede nøgletal når de skulle vurdere udviklingen i Østeuropa, så har er der nogen der i 2007 har fundet på at stille netop det spørgsmål som jeg lod hænge i luften: Hvordan synes befolkningerne selv det går? Og - easy now - det er hverken RUC'ere eller nordkoreanere der har spurgt; det er økonomer, så vi snakker "viden og fakta"!
European Bank for Reconstruction & Development har således spurgt 29.000 mennesker i næsten hele Øst- og Centraleuropa ved personlige interviews i hjemmet.

http://www.brookings.edu/events/2007/1128_global_economics.aspx

Her er cheføkonomens egen udlægning af undersøgelsen ved en præsentation (transkriberet). Udlægningen af folks oplevelser begynder på side 28-35:

http://www.brookings.edu/~/media/Files/events/2007/1128_global_economics...

Af de tilhørende slides ses at 40% af østeuropæerne tilsammen er uenige i spørgsmålet: “My household lives better nowadays than around 1989.”

Her er rapporten over folks oplevelser af tiden siden transitionerne, og den indeholder bl.a. en lille oversigt over hvert land:

http://www.ebrd.com/pubs/econo/lits.pdf

For Tjekkiet specifikt ses det, at på begge spørgsmålene: “The economic situation in this country is better today than around 1989” og “The political situation in this country is better today than around 1989” er folk over 50 år overvejende ligeligt fordelt mellem enige og uenige. Af folk under 50 år er der flere mennesker der er enige end uenige (over 50%), mens andelene af folk der er uenige (ca. 20%) og “hverken-eller” (20-30%) bestemt ikke er undselige. Det ses også at underklassen er tilbøjelig til at være uenig, mens overklassen er tilbøjelig til at være enig, selvom 20-30% af overklassen overraskende nok er uenig.

Også spørgsmålet vedrørende foretrukket økonomisk system er interessant. Lidt under 40% mener tilsyneladende at markedsøkonomi er at foretrække for ethvert andet økonomisk system – igen er overklassen lidt mere positiv end underklassen, selvom begejstringen hos denne gruppe ikke er fuldstændig overvældende (45%). Tilsyneladende er der lidt over 20% der mener at planøkonomi under visse betingelser kan være at foretrække for markedsøkonomi. Lidt over 30% mener tilsyneladende at det økonomiske system ingen forskel gør for dem personligt.
Bemærk venligst at dette er tjekkernes holdninger, ikke mine!

Jeg synes disse tal illustrerer meget godt, hvad cheføkonomen siger om baggrunden for overhovedet at lave denne undersøgelse: “looking at a national average, it’s like going into a hospital and asking, you know, what is the average temperature of your patients.”

Angelica:

Dit svar et en blanding af stråmandsargumenter, tilfældig tilsvining og mest af alt spørgsmål, som jeg har besvaret til overmåde i tidligere indlæg.

Hvis vi skal fortsætte debatten, må du læse Kleins bog og forholde dig til min kritik af den.

Å faktasjekke Naomi Kleins bok "Sjokkdoktrinen" er en heltidsbeskjeftigelse.

Dersom Klein tar så feil i det hun selv har valgt som en illustrerende opptakt til boken, er det trolig ikke særlig fruktbart å lese resten av de 466 sidene.

Men for å forsikre meg selv og leserne om at Kleins forvrengte fremstilling av skolereformene i New Orleans etter Katrina ikke er utypiske, har jeg tatt for meg fire sider til. New Orleans-historien går altså fra s. 4 til s. 6 i forordet.

Kleins påstander og tolkninger er satt i fet. Der hennes påstander i forordet er så løse at jeg lurer på hva hun sikter til, har jeg i noen tilfeller sjekket den mer utfyllende teksten bak i boken.

s. 7
Friedman fungerte som rådgiver for Pinochet.
Dette er i beste fall en vid definisjon av rådgiverbegrepet. I 1975, to år etter kuppet, oppholdt Friedman seg en uke i Chile, der han holdt forelesninger og deltok på en konferanse. Han hadde også en times samtale med Pinochet og skrev et brev til Pinochet. Det er summen av Friedmans kontakt med diktatoren. http://www.reason.com/news/show/117278.html

Her kan det også være på sin plass å gjenta at jeg ikke støtter Pinochets kupp. Opptakten til kuppet er riktignok langt mer komplisert enn norsk venstreside skal ha det til. Blant annet forties det systematisk at Allende ikke hadde flertall i nasjonalforsamlingen, og at flertallet der, bestående av konservative og kristeligdemokrater, vedtok en resolusjon der de mente at Allende brøt grunnloven og satte demokratiet til side. Flertallet i nasjonalforsamlingen ba hæren gripe inn for å redde demokratiet.
http://en.wikipedia.org/wiki/1973_Chilean_coup_d%27%C3%A9tat#Chamber_of_...

Hæren grep inn, men ikke for å redde demokratiet, og de metodene som ble brukt både under kuppet og i årene etterpå var selvsagt helt uakseptable. I min gjennomgang av markedsreformene i Chile som tidligere er publisert hos Minerva, skiller jeg mellom regimets illegitime opphav og politiske undertrykkelse, og det forhold at den økonomiske politikken i det store og hele var vellykket, og derfor i høy grad er videreført av etterfølgende demokratiske sentrum-venstre-regimer.

http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1756&id=757

Landet var traumatisert av hyperinflasjon.
Av konteksten er det lett å lese dette som om hyperinflasjonen var en følge av kuppet. Virkeligheten er at inflasjonen økte kraftig under Allende, på grunn av hans enorme underskudd på statsbudsjettet, og nådde omkring 75% i 1972 og 362% i 1973. Det tok tid før Pinochet-diktaturet fikk inflasjonen under kontroll, ikke minst fordi frimarkedsøkonomene ikke overtok styringen av økonomien fra inkompetente generaler før mot slutten av 1974 og reformene tok av i 1975.

De offentlige skolene ble erstattet med skolesjekk-finansierte private.
Sett i sammenheng med (den feilaktige) fremstillingen like foran om en nærmest total privatisering av skolene i New Orleans, er det naturlig å lese dette som en totalprivatisering av skolevesenet. Det er riktig at et offentlige finansiert skolesjekksystem ble innført i Chile i 1981. Tidligere var det et privat, usubsidierte skolemarked, der 6-7% av elevene gikk, samt subsidierte privatskoler, hovedsakelig religiøse, som ytterligere omkring 15% benyttet seg av. Med det nye systemet har andelen økt til drøye 40% i offentlig finansierte privatskoler, i tillegg til omkring 9% i privatfinansierte. Fremdeles er det altså omkring halvparten som går i offentlige skoler.

http://www.princeton.edu/~piirs/projects/school_choice_Gallego.pdf

Resultatene av skolereformen er for øvrig omstridt.

s. 8
Irakernes ”motstandskamp” skyldes liberaliseringen av økonomien.

Jeg har ingen klar formening om det amerikanske styret under Paul Bremer gikk for langt i å pushe markedsreformer uten historisk forankring i landet. Men det er ikke opplagt hva alternativet ville være. Hele økonomien var under Saddam kontrollert av hans familie, klansmedlemmer og allierte. Etter regimets fall kunne ikke dette fortsette. Statlig eierskap og beskyttede monopoler er heller ikke uproblematisk i et samfunn uten fungerende offentlige institusjoner, og der offentlig eierskap blir en arena for sekterisk kamp om makt og privilegier.

Klein synes å forklare problemene i Irak med for mye markedsøkonomi, mens det i hvert fall for meg er helt åpenbart at problemene primært skyldes borgerkrigen, dypt rotfestede sekteriske motsetninger, terrorisme og en statsmakt som ikke fungerer. De økonomiske reformene eller mangel på slike er et relativt perifert element.

Det mest oppsiktsvekkende er at Klein skriver: ”Da irakerne gjorde motstand ble de samlet sammen og tatt med til fengsler der kropper og sinn ble møtt med flere sjokk, denne gangen klart mindre metaforiske” – en klar hentydning til Abu Ghraib. La meg hoppe over at forbrytelsene i Abu Ghraib etter det vi vet ikke var systemiske, men et tidsavgrenset fenomen knyttet til en gruppe soldater.

Mener virkelig Naomi Klein at noen vesentlig del av irakernes ”motstand”, som i stor grad har bestått av bombeangrep mot sivile, mot moskeer og mot markedsplasser og dessuten dødsskvadronaktivitet mellom ulike væpnede irakiske grupper, skyldes at amerikanerne har sørget for at det er et fritt marked i mobiltelefontjenester, istedenfor at svogeren til krigsherren Muqtada al-Sadr eller til statsminister Maliki burde ha fått monopol?

En fattig og svært flomutsatte del av New Orleans burde rekonstrueres slik det var.
Klein kritiserer at New Orleans Lower Ninth Ward ikke blir bygget opp slik det var, men erstattet av et ”corporate New Jerusalem”.

Dette stort sett fattigslige, lavtliggende området ligger klemt mellom to kanaler, jernbanespor og Mississippi-elven, og er det eneste som byens svarte, demokratiske borgermester allerede rett etter Katrina ikke ville bygge opp igjen.

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2005/10/02/AR200510...

Klein skriver at restene av bygningene ble revet for å gi rom for grådige utbyggerne. Problemet er at uenigheten om områdets fremtid har ført til at lite har skjedd, i motsetning til mesteparten av byen ellers. Mange ville omgjøre dette drenerte sumplandskapet til park, særlig fordi det er svært utsatt for mulige flommer i fremtiden. Det er nemlig ikke første gangen området blir kraftig ødelagt av uvær. Det skjedde også etter orkanen Betsy på 60-tallet. Dersom man tror at havnivået skal stige og det blir flere orkaner i fremtiden, er dette virkelig et ideelt sted å bygge boliger, når man nå mer eller mindre kan begynne på nytt?

Andre pekte på at området hadde et fungerende sivilsamfunn og betydelige kulturelle ressurser, og ville bygge opp igjen. Eiendomsutviklere ville gjerne bygge kasinoer og andre underholdningstilbud. I praksis har lite skjedd. Vi ser altså at en legitim debatt om hva som skal gjøres med et ødelagt område gjøres til et spørsmål om kapitalistisk grådighet, og den siste gruppens seier postuleres lenge før det har skjedd.

s. 9
Fundamentalistisk kapitalisme har alltid vært avhengig av katastrofer for å vinne frem.

Mye av Kleins bok handler om dette, men allerede på s. 11 skriver hun noe litt annet. I demokratier er nemlig ondskapens håndlangere, som Reagan, Thatcher og Sarkozy – ja, Sarkozy, som bare en politisk og økonomisk analfabet kan finne på å plassere i båsen ”markedsfundamentalist”, tvunget til å moderere seg og gå mer gradvis frem. Hun klarer ikke helt å bestemme seg for om det vi har sett i USA siden Reagan er markedsfundamentalisme eller ikke.

Det som brakte disse til makten kan heller ikke kalles katastrofer, men faller inn under begrepet kriser eller misnøye. Reagan ble valgt primært fordi forgjenger Carter hadde blitt ydmyket i Iran, og fordi økonomien var i krisen, med høy arbeidsledighet og høy inflasjon. Thatcher ble valgt blant annet fordi fagforeningene hadde så mye makt at økonomien stagnerte og inflasjonen nådde uakseptable høyder. Sarkozy ble ikke valgt på grunn av noen akutt krise, men fordi franskmenn etter flere tiår med høy arbeidsledighet, særlig blant ungdom, ville prøve noe nytt.

s. 10
Det var massakren på Den Himmelske Freds plass i 1989 som ga kommunistpartiet frihet til å konvertere mye av landet til en eksportsone.

For å få historien til å stemme med sin generalteori må Klein igjen være svært selektiv. Det burde være åpenbart at den begivenheten som utløste Kinas store forvandling ikke var massakren på Tiananmen, men Maos død i 1976. Etter at maktkampen ble avgjort til reformistenes fordel, ble bølge på bølge med markedsreformer satt i gang fra 1978, først innen jordbruket. Men selvsagt passer det dårlig for Klein å innrømme at det var dødsfallet til verdenshistoriens største massemorder som satte det hele i gang, ikke massakren på studentene mer enn ti år etter.

Uroen i 1989 hadde et sammensatt opphav, og de som protesterte hadde langt fra samme motivasjon eller mål. En grunn til misnøyen var at de raske økonomiske endringene skapte midlertidig arbeidsledighet, inflasjon og ga grobunn for korrupsjon. Det er derfor et snev av sannhet i det Klein skriver. Men uroen reflekterte også et sterkt ønske om demokrati. Det var ikke tilfeldig at demonstrasjonene nådde sitt klimaks under statsbesøket til Mikhail Gorbatsjov. Opposisjonen var sterkt inspirert av hans Glasnost i Sovjet-Unionen.

Etter markedsreformene i jordbruket var etableringen av eksportorienterte frihandelssoner den neste viktige fasen i liberaliseringen av økonomien. Men dette skjedde ikke etter 1989, selv om Klein skriver at det var i de tre årene etter 1989 at eksportsoner ble opprettet over hele landet (s. 190). Det korrekte er at de første sonene ble opprettet i 1980 og i 1984 ble ytterligere 14 viktige kystbyer åpnet for utenlandske investeringer.

http://sunzi1.lib.hku.hk/hkjo/view/50/5000243.pdf

http://en.wikipedia.org/wiki/Special_Economic_Zones_of_the_People%27s_Re...

Klein påstår at det var etter Tiananmen, da Deng tro på sin berømte Turné i Sør-Kina, at det virkelig ble fart på åpningen mot omverdenen (s. 190 – note). Det kommer nok som en nyhet for dem som hadde vært ivrig opptatt med dette i et tiår. Kina ble medlem av IMF og Pengefondet på 80-tallet, og søkte medlemskap i GATT (senere WTO) i 1986. Men det er ikke galt at åpningen av økonomien akselererte, særlig etter 1991.

For øvrig er Kleins fremstilling av denne turen svært misvisende. Enhver som ikke kjenner historien, vil lett lese dette som om Deng straks etter sommeren 1989 dro på markedsføringsturne og benyttet sin økte makt til å fjerne alle stengsler mot omverdenen. Men faktum er at den såkalte Southern Tour skjedde først tre år senere, i 1992. Kort tid etter at han selv hadde fratrådt alle formelle verv, var dette en slags markedsføringsgimmick Deng tok i bruk for å styrke sin reformagenda mot motstanderne i kommunistpartiets ledelse. Hvis Tiananmen virkelig handlet om liberalisering av utenriksøkonomien og fjernet alle hindringer, hvorfor ventet Deng to-tre år før han utnyttet situasjonen?

http://en.wikipedia.org/wiki/Deng_Xiaoping

Liberaliseringen av kinesisk økonomi har foregått med klar retning både før og etter 1989, men med stadige opphold og små reverseringer når det oppsto problemer underveis. 1989 markerer ikke et vannskille på den økonomiske arenaen, slik Klein vil ha det til, men på den politiske, fordi demokratibestrebelsene ble stoppet. Klein viser (s. 188) til at det var generalsekretær Zhao Ziyang, som hun selv kaller en frimarkedsreformator, som var den sterkeste støttespilleren til demonstrantene. Dette illustrerer at kampen internt i Kommunistpartiet ikke primært dreide seg om markedsreformer eller ikke, men om partiets ønske om total kontroll. De autoritære vant.

Er det forresten slik at Klein er motstander av alle markedsreformene i Kina, som har ført til det mest spektakulære fallet i fattigdom i verdenshistorien? Det er små hint i hennes kapittel om Kina (s. 184-191) som peker på positive resultater, men omfanget av fremgangen forties konsekvent, og hun gjentar stadig at livet blir dårligere for arbeidere og bønder på grunn av reformene. Forskjellen på Maos og Dengs regimer oppsummerer hun slik (s. 185): ”Maos undertrykkelse skjedde i navnet til arbeiderne og mot borgerskapet; nå ville partiet starte sin egen kontrarevolusjon og be arbeiderne oppgi mange av sine fordeler og sikkerhet slik at en minoritet kunne høste stor profitt”.

Ja, så er det kanskje slik at Klein tross alt foretrekker den rette lære praktisert av Mao, som under Det Store Spranget fremover på 1950-tallet førte til at flere titalls millioner kinesiske arbeidere og bønder døde av sult. (Jasper Beckers sjokkerende bok om dette, Hungry Ghosts, anbefales på det varmeste). Det var sikkert for en god sak, og skjedde utvilsomt ”i navnet til arbeiderne og mot borgerskapet”. Klein skriver bare om at de rike er blitt rikere, ikke et ord om at flere hundre millioner kinesere nå er løftet ut av fattigdommen - det raskeste og mest dramatiske økonomiske spranget i verdenshistorien. Men siden det har skjedd ved hjelp av den forhatte kapitalismen, må det selvsagt forties.

Det var Falklandskrigen i 1982 og den uro og de nasjonalistiske følelser som dette førte med seg som gjorde Thatcher i stand til å knuse de streikende kullgruvearbeiderne og å starte den første privatiseringsbølgen i et vestlig demokrati.

Igjen har Klein litt trøbbel med kronologien. Hva Klein mener med ”disorder” som følge av krigen og hvorfor dette skulle styrke Thatcher aner jeg ikke, og det gis heller ikke noen forklaring lenger bak i boken. Sammenhengen mellom Falklandskrigen i 1982 og kullgruvestreikene i 1984-85 er også temmelig spekulativ.

Det er ganske enkelt ikke riktig at Thatcher startet privatiseringene etter 1982. De første store privatiseringene – av forsvarsselskapet British Aerospace, telekomselskapet Cable & Wireless og Amersham International (kjemisk industri) var allerede gjennomført. Det var solgt tilstrekkelig aksjer i British Petroleum til at staten ikke lenger var majoritetseier. Mange flere salg hadde kommet langt i planleggingsprosessen.

http://www.applet-magic.com/ukpriv.htm

Dessuten må vi ikke glemme Thatchers privatisering av offentlige boliger, en av hennes viktigste, der nesten halvannen million boliger ble solgt til beboerne under hennes styre. Allerede i 1980 kom loven som ga leieboerne rett til å kjøpe med rabatt, og innen 1982 var nesten en halv million boliger solgt. Klein er klar over denne privatiseringen, som hun omtaler på s. 135.

http://www.jrf.org.uk/knowledge/findings/housing/pdf/HRD28.pdf

Men det er riktig at de største privatiseringene skjedde i andre halvdel av 1980-tallet. Thatcher var godt i gang. Hvorvidt det hadde blitt et annet forløp uten Falklandskrigen må forbli spekulasjon.

Kleins omtale av Thatcher-perioden inne i boken er ikke mer presis. For å få historien om Falklandskrigen til å henge i hop, må hun plassere alt som kan ligne på sjokkterapi etter denne hendelsen. For å underbygge dette bedraget, siterer hun fra et brev Thatcher skrev til Friedrich Hayek i februar 1982, der hun slår fast at noen av de tiltakene som ble brukt i Chile ikke kunne anvendes i et demokrati som Storbritannia, (naturlig nok), og Kleins store clue: ”Noen ganger vil prosessen synes plagsomt treg”.

Ja, ting tar tid i et demokrati. Men Thatcher hadde allerede langt tidligere, nærmere bestemt i budsjettet som ble lagt frem i juli 1980, satt i gang sjokkterapien i britisk økonomi, også kjent som monetarisme. Ved siden av sine generelle frimarkedsideer er det først og fremst denne doktrinen Friedman er kjent for – troen på at man må kontrollere pengemengden for å bekjempe inflasjonen. Thatcher satte altså bekjempelsen av inflasjonen øverst på sin økonomiske dagsorden, og for å ta knekken på den, sultet hun den rett og slett ut av systemet.

Mens Klein skriver at Thatcher i februar 1982 ikke ville risikere å gjøre noe radikalt og upopulært, er sannheten at da hadde hun allerede forlengst gjort det. Også noen av hennes beundrere mener at hun tok for hardt i, og at den etterfølgende nedgangen i økonomien og kraftige økningen i arbeidsledigheten ble større enn nødvendig.

Klein er enten ikke er klar over denne sjokkterapien. Pussig nok mangler begrepet monetarisme i stikkordsregisteret. , Eller hun velger å hoppe over den, for bedre å få historien til å passe med sin kronologi. Akkurat som monsteret Maos død passet henne mye dårligere som opptakt til liberaliseringen i Kina enn massakren på Den Himmelske Freds plass, passer det dårligere at det var den økonomiske krisen Thatcher arvet etter Labour, og ikke Falklandskrigen, som utløste hennes virkelige sjokkterapi.

Inflasjonsraten er nøkkelen til å forstå Thatchers første år ved makten (figur 1).

http://www.statistics.gov.uk/articles/economic_trends/ET626_CPI.pdf

Vi ser at den var svært høy på midten av 1970-tallet, under Labour-statsminister Harold Wilson (topp-punktet på årsbasis var 24,2% i 1975). Deretter falt den noe, men var på vei opp igjen da Thatcher kom til makten i mai 1979. I 1980 økte den ytterligere, men dette skyldtes at Thatcher gjorde to ting samtidig. Hun reduserte pengemengden, men vred også skattesystemet fra inntektsbeskatning til forbruksbeskatning for å stimulere arbeidstilbudet. Denne kraftige økningen i momsen hadde en betydelig effekt på prisene, og gjorde sitt til at det tok tid før inflasjonsforventningene falt. Det tok derfor nesten tre år før inflasjonen var nede igjen på omkring 10%, der den lå da Thatcher overtok.

Men fra 1982 var inflasjonen på rask vei ned igjen. Innen valget i 1983 var den rundt 4% og problemet var mer eller mindre løst. Ifølge det britiske statistiske sentralbyrået krympet den britiske økonomien på grunn av sjokkterapien med 2,1% i 1980 og 1,5% i 1981, mens veksten var tilbake med 1,9% i 1982 og 3,5% i 1983.

Den sjokkterapien hun satte i gang, økte også arbeidsledigheten kraftig. Det er ikke merkelig at de kortsiktige utslagene av den beske medisinen gjorde Thatcher upopulær i 1981 og 1982.

Klein plukker (s. 135) akkurat de tallene som passer henne best, når hun skriver at andelen som var fornøyd med Tory-regjeringen hadde sunket til 18% og at Thatchers personlige popularitet var nede i 25%. I fotnotene viser hun til meningsmålingsinstituttet Mori. Disse målingene er heldigvis lett tilgjenglige.

Andelen som var fornøyd med regjeringen nådde sitt lavmål i mars 1981, med 16%, og en ny nestenbunn i desember 1981 med de 18% som Klein viser til. I februar, før krigen, var den imidlertid opp igjen til 23%. Falklandskrigens opptakt var argentinernes okkupasjon av Sør-Georgia 19. mars 1982, etter at forhandlinger om Falklandsøyenes fremtid ble brutt 1. mars. Selve invasjonen skjedde 2. april. Det er rimelig å regne med en positiv effekt av Thatchers avvisende holdning fra og med mars.

Thatchers personlige popularitet nådde bunnen i desember 1981, men var oppe igjen i 32% i januar og 30% i februar 1982. Høsten 1981 nådde det konservative partiet sitt lavmål med 27% oppslutning. I februar hadde dette steget litt til 30%, tre prosent bak Labour.

Falklandseffekten er klar og sterk på de konservatives oppslutning sommeren 1982. Det skyldes ikke minst at Labour-ledelsen var sterkt uenig med sine egne velgere i denne saken. Det springende punktet er at denne effekten sannsynligvis ikke hadde kunnet vare helt til valget sommeren 1983 dersom ikke Thatchers monetaristiske sjokkterapi hadde begynt å vise resultater. Det er faktisk grunn til å tro at Thatcher vurderte det slik at kjempefremgangen like etter krigen var flyktig, og at hun derfor måtte vente på den økonomiske oppgangen. Hvorfor skulle hun ellers vente med valget et helt år, og ikke holde det på toppen av en popularitetsbølge sommeren eller høsten 1982?

Det hjalp også at Labour valgte den stakkarslige gammelsosialisten Michael Foot til leder (sjekk hans personlige popularitet hos Mori – den ligger betydelig lavere enn Thatchers gjennom hele kriseåret 1981). Partiet gikk også til valg i 1983 på en plattform som sikkert ville ha gledet Klein, men som lå alt for langt til venstre for det britiske folk. Thatchers oppslutning i 1983 var ikke uvanlig høy for de konservative. Hennes kjempeseier skyldtes at Labour gjorde et katastrofevalg og ble utfordret av sosialdemokratiske utbrytere som stjal stemmer til sin sentrumsallianse med det liberale partiet.

Falklandskrigen styrket Thatchers gjennomføringsevne, ikke fordi den var en stor krise eller katastrofe, men tvert imot fordi den ga britene troen på seg selv, og på at de hadde en handlekraftig leder. Hva Thatcher hadde kunnet gjøre uten denne vitamininnsprøytningen er ikke lett å si. Slik kontrafaktisk historieskrivning er artig, men knapt nok noen vitenskap. Det vi vet er at økonomien etter er kraftig sjokk var i ferd med å snu, og de konservative lå bare tre prosent bak sine fremste rivaler måneden før Falklandskrisen tok av. Vi vet at Ronald Reagan, med en lignende politikk og med lignende økonomiske problemer i starten av sin periode, vant med et valgskred i 1984, helt uten noen populær krig å surfe på. (For å komme i forkjøpet eventuelle kleinitter som drar frem den ubetydelige invasjonen av Grenada som en paralell til Falklandsøyene, er det verdt å minne om at Reagan ble direkte ydmyket i Libanon i 1984). Vi vet også at seier i krig og mobilisering av nasjonalistiske følelser ikke er noen sikker vei til seier i Storbritannia. Det er nok å vise til Winston Churchills valgnederlag i 1945.

I Argentina er det imidlertid ingen tvil om at Falklandskrigen fikk stor betydning, og var med på å berede grunnen for gjeninnføringen av demokratiet i 1983.

…..

Jeg har nå kommet til midt på side ti, og til påstanden om at finanskrisen i Asia i 1997-98 var nesten like ødeleggende som Den Store Depresjonen, og førte til at de asiatiske tigrene åpnet opp sine markeder. Dersom inspirasjonen tar meg, skal jeg komme nærmere tilbake til dette i en senere artikkel. I mellomtiden viser jeg til det jeg tidligere har skrevet om Asia-krisen (s. 62-64).

http://www.civita.no/publikasjoner/view/1/

La meg likevel spandere et par avsnitt på den første påstanden – om at krisen var nesten like ødeleggende som depresjonen i USA på 30-tallet. I USA falt sysselsettingsraten fra omkring 31% i 1929-30 til 24% i 1933, og var ikke oppe på sitt gamle nivå før i 1938.

http://en.wikipedia.org/wiki/Image:US-jobs2040.jpg

Speilbildet av dette var massearbeidsløshet, og sagt på en annen måte mistet mer enn hver femte jobben. I henhold til databasen over nasjonalbudsjettet hos BEA (Bureau of Economic Analysis) falt BNP med nesten 27% fra 1929 til 1993, og var bare så vidt høyere i 1938 enn i 1929. Tar vi hensyn til befolkningsveksten og regner om til BNP pr. innbygger, falt BNP med nærmere 30% fra 1929 til 1933, og 1929-nivået ble ikke nådd igjen før i 1939.

http://www.census.gov/popest/archives/1990s/popclockest.txt

Sammenlign dette med Asia-krisen: Fallet var langt fra så brått som i USA, og varte langt kortere. BNP pr. innbygger nådde 1997-nivået i Sør-Korea i 1999, Malaysia i 2000, Thailand i 2001 og Indonesia i 2002. Bare i Indonesia er vi i nærheten av den amerikanske depresjonen, og selv her var fallet bare halvparten av i USA, og innhentingen tok halvparten så lang tid (se bilde 3).

http://www.imf.org/External/NP/speeches/2007/pdf/060507.pdf
Indonesia er også, tilfeldigvis, det at de rammede landene som har den minst frie økonomien, der store statlige selskaper dominerer mange sektorer.

….og det får være nok for denne gangen.

Til Angelica:

"Jeg synes disse tal illustrerer meget godt, hvad cheføkonomen siger om baggrunden for overhovedet at lave denne undersøgelse"
Disse tal illustrerer ingen ting udover en mangel på metodisk forståelse, interview teknik og folks generelle tendens til at huske forkert eller direkte lyve.

2 eksempler:
- DF eksempelet: DF får altid et højere antal stemmer end meningsmålingerne viser, kontra en de andre politiske partier som meningsmålingerne normalt rammer rimelig godt.
Gode gamle dage eksemplet: alt ting ser bedre ud i gamle dage, behøver jeg at sige "den gang jeg var ung var…indsæt påstand uden hold i virkeligheden".

Så nej, interviews betragtes, udover i sociologien, som ikke pålidelige argumenter og når vi snakker om interviews der er foretaget til at bedømme en begivenhed der er foregået for over 15 år siden falder troværdigheden endnu mere.

og forresten DER STÅR S Ø R E N (!!!!!!!!!) Nørbak og ikke Simon!

Endvidere.:

"- Skal Kleins tese være invariant (deterministisk) eller blot probabilistisk for at have relevans?"

Skal Kleins tese/teori være almengyldig for at have relevans? JA, når hun mener at hendes bog bygger på fakta/videnskab, så må den også bygge på videnskabeligt principper, herunder den almen gyldighed af teser/teorier.

Naomi Kleins kritik af liberalismens menneskesyn klinger lidt hult, når hun selv priser Cuba, Hugo Chavez og Hizbollah.

Med frontfigurer som Naomi Klein mister venstrefløjen al troværdighed. Hendes seneste bog er løgn og manipulation fra ende til anden.

Hvis der fandtes en Nobelpris for intellektuel uhæderlighed, ville den tilfalde den canadiske journalist Naomi Klein. I hendes seneste bog Chokdoktrinen manipulerer hun sig frem til, at økonomisk liberalisme og tortur hænger snævert sammen. Påstanden er hørt før – navnlig i 70erne på den hårde venstrefløj. Men den er lige så falsk i dag, som den var dengang.

Chokdoktrinen har befæstet Naomi Kleins status som en stjerne for unge anti-kapitalistiske aktivister efter bøger som No Logo. Desværre har mennesker, der burde vide bedre, hyldet Klein for Chokdoktrinen. I New York Times har Nobelpristageren Joseph Stiglitz kaldt bogen for »en righoldig beskrivelse af de politiske kandestøberier, der er nødvendige for at tvinge ubehagelige økonomiske reformer ned over hovedet på lande, der ikke ønsker dem.« Og Børsens anmelder Henrik Ørholst fra PA Consulting Group mener, at »det er svært at finde huller i denne omfattende bog. Hendes research er enorm.« Svært at finde huller? Jeg håber, at Ørholst er mere grundig i sit arbejde som managementkonsulent end som anmelder.

Kleins centrale påstand lyder sådan her: økonomisk liberalisering er så upopulær i befolkningerne, at den kun kan gennemføres ved at snyde eller undertrykke vælgerne. Derfor er frimarkedsideer afhængige af kriser og diktatorer. I tider med naturkatastrofer, krig eller militærkup, er mennesker lettere ofre for grådige multinationale, borgerlige politikere og liberale økonomer, der ønsker at gennemtvinge handelsliberalisering, privatisering og besparelser uden opposition. Ifølge Klein hilste »neoliberale« økonomer orkanen Katrina velkommen, ligesom de gjorde det med den store tsunami i 2004, Irak-krigen og militærdiktaturerne i Sydamerika i 70erne. Dersom krig eller katastrofer ikke er nok til at chokere borgerne til lydighed, er de neoliberale parate til at se reformmodstandere tortureret.

Skurken i Naomi Kleins verden er Chicago-økonomen og nobelpristageren Milton Friedman, den liberale økonom, der om nogen populariserede frimarkedstænkning i det tyvende århundrede. For at sikre ham en plads i skurkenes rækker gennemfører Klein en af de mest uhæderlige bagvaskelser, han overhovedet er blevet udsat for. Det siger ikke så lidt.

Klein daterer chokdoktrinen til »et af Milton Friedmans mest indflydelsesrige essays«, hvor han giver udtryk for, at »kun en krise – den være sig aktuel eller forestillet – producerer virkelig forandring.« Dette citat stammer imidlertid fra forordet til Friedmans bog Capitalism and Freedom og handler ikke om glæderne ved katastrofer, men om at mennesker ændrer deres tankegang, når de gamle metoder ser ud til at være forkerte.

Men i sin bog hævder Klein konsekvent, at Friedman var tilhænger af at fremprovokere kriser for at kunne implementere sine forslag. Hvis dette vitterlig havde været tilfældet, må man sige, at Friedman var særdeles inkonsekvent. Han foreslog både kommunistiske og andre slags regeringer præcis den samme kur: privatiseringer, frigivelse af priser og frihandel. Hvis Friedman havde været tilhænger af at fremprovokere kriser, havde han ikke foreslået kommunistiske regimer at forsøge sig med reformer. Han havde ventet på, at de var brudt sammen af sig selv fremfor at udskyde pinen.

Omdrejningspunktet i bagvaskelsen af Friedman er hans påståede forhold til Pinochets diktatur i Chile. Klein hævder, at Friedman var »rådgiver« for diktatoren. Det er slet og ret forkert. Friedman fik ikke så meget som en cent fra det chilenske styre. Han afslog endda ved to lejligheder æresdoktorater fra chilenske universiteter af frygt for, at det kunne opfattes som støtte til diktaturet. Men det er korrekt, at han var seks dage i Chile i 1975 på en forelæsningsturne, og at han ved den lejlighed mødte Pinochet i 45 minutter. I et efterfølgende brev anbefalede Friedman generalen at anvende præcis de samme økonomiske reformer, som han anbefalede kommunister i Rusland og Kina. Alligevel er Friedman aldrig blevet kaldt tilhænger af kommunismen.

Klein påstår, at kuppet i Chile i 1973 var et neoliberalt kup, som blev gennemført på en måde, der gav de liberale chilenske økonomer – de såkaldte Chicago Boys – en mulighed for at reformere økonomien. For at underbygge sin påstand opfinder Klein en helt ny kronologi, således at liberaliseringen af den chilenske økonomi begyndte første dag efter kuppet. Realiteten var, at militærpersoner overtog styringen af økonomien fra første færd. De var korporatistisk indstillet og modstandere af radikale liberale reformer. Det var først midt i 70erne, at de liberale økonomer fik en betydende – og succesrig – rolle i Chiles økonomiske politik. Chiles liberale handelspolitik er stadig en showcase af de mest overbevisende.

Spørgsmålet er, om man kan klandre økonomer for at anbefale tiltag, der fremmer nationens velstand. Her bliver det afgørende for Klein at påvise den intime sammenhæng mellem liberal økonomi og undertrykkelse. En af hendes mest uhyrlige påstande er således, at ikke bare i Chile, men også »i Argentina i halvfjerdserne var det en integreret del af landets indførelse af Chicagoskolens politik, da juntaen lod tredive tusinde mennesker ’forsvinde’, de fleste af dem venstreorienterede.«

Et typeeksempel på, hvordan Klein manipulerer, er hendes fremhævelse af, at man fandt et torturcenter nede under et stort og fint indkøbscenter i Buenos Aires, Galerías Pacífico. Hun tager det som udtryk for sammenvævningen af kapitalismen og torturbødlerne. Det er »en iskold påmindelse om, at hvor en tidligere form for kapitalistisk erobring baserede sig på massegrave for landets oprindelige befolkning, så står Chicagoskolens projekt i Latinamerika som bogstavelig talt bygget på hemmelige torturlejre.« Men hvad nu hvis torturbødlernes gamle hovedkvarter var blevet fundet under et hospital? Havde det så miskrediteret sundhedsvæsenet fremfor de handlende?

Det mest grelle eksempel på Kleins manipulation af Friedmans holdninger finder man i relation til Irak-krigen. Klein holder decideret Friedman og hans »disciple« ansvarlige for de overgreb, som er blevet begået. Realiteten er imidlertid, at Friedman var modstander af krigen fra første færd. I det hele taget beskrev han sig som anti-interventionist. Også Kleins påstand om, at Friedman stod bag Verdensbankens og Den internationale Valutafonds politikker er helt ude i skoven. Friedman ønskede de to institutioner nedlagt!

Kritikken af Friedman og Chicago-skolen for den påståede støtte til diktatorer lyder hul, når den kommer fra en person som Klein, der både lovpriser Cuba, Hugo Chavez og Hizbollah.

Men selvom Klein tager fejl i sin beskrivelse af Friedman, kunne hun i teorien have ret i påstanden om, at det er lettere at liberalisere økonomien i krisetider, og at der er en tæt forbindelse mellem økonomisk liberalisering og undertrykkelse. Det forbliver imidlertid påstande på det metaforiske niveau. Hun sætter lighedstegn mellem tre forskellige ting, der rimer på chok. Økonomisk chokterapi; Militærdoktrinen »chok og ærefrygt« (shock and awe); og tortur i form af elektrochok. Det er lige så intelligent som at sætte lighedstegn mellem nationalsocialisme, socialpolitik og socialangst, blot fordi de rummer begrebet »social«.

I en af de mindst intelligente af mange uintelligente passager hævder Naomi Klein, at de unge demonstranter på Den Himmelske Freds Plads i 1989 kritiserede den økonomiske liberalisering af Kina. Ifølge Klein angreb det kommunistiske parti demonstranterne for at redde sit frimarkedsprogram og gå videre med stormskridt, mens folket stadig var i chok.

»En af de sandheder som Den Himmelske Freds Plads afslørede, var den slående lighed mellem den taktik, som såvel den autoritære kommunisme som Chicagoskolens kapitalisme benyttede sig af – en fælles vilje til at lade modstandere forsvinde, at slette tavlen for al modstand og begynde forfra.«

Det bemærkelsesværdige var dog – på trods af Kleins påstande – at de kinesiske studerende demonstrerede for demokrati, ytringsfrihed og lighed for loven. Kleins påstande om en undertrykkelse for at fremme det frie marked er pure omspind. Den kinesiske ledelses mest ihærdige fortaler for økonomisk liberalisering var generalsekretær Zhao Ziyang. Og netop han blev udrenset, fordi han havde udvist sympati for demonstranterne. Zhao kom til at tilbringe resten af livet i husarrest, mens kommunistiske hardlinere som Li Peng forsøgte at rulle de økonomiske reformer tilbage.

Først i 1992 kom der gang i liberaliseringerne igen. Det passer imidlertid ikke ind i Kleins fantasterier. Og derfor er det selvfølgelig udeladt. På lignende vis – og på et andet kontinent – overser hun fuldstændig, at det ikke var Thatchers krig mod Argentina, men hendes økonomiske reformers succes, der holdt hende ved magten. Hendes efterfølger Tony Blair vandt magten netop ved at overbevise de skeptiske briter om, at Labour var et ansvarligt parti, der ikke ville rulle Thatcher-årenes reformer tilbage.

Det helt overordnede problem for NaomiKlein er, at liberal økonomisk politik har fungeret så ufattelig godt. Det har fungeret godt i Chile, hvor den nuværende socialistiske regering har videreført Pinochet-regeringernes økonomiske politik. Det har fungeret godt i Kina (og Indien), hvor millioner af mennesker har arbejdet sig ud af fattigdom. Det har fungeret godt i Storbritannien, som engang blev kaldt »Europas syge mand«. Det har fungeret godt i den gamle østblok, hvor man med betydeligt held er ved at kæmpe sig ud af planøkonomiens skygger. Og det har fungeret godt i Danmark, som er et af de lande i verden, der har den mest åbne og liberale økonomi med færrest restriktioner på erhvervslivet.

Chokdoktrinen – Katastrofekapitalismens opkomst er noget bras. Jeg har nærmest ondt af en vestrefløj, der kan ophøje Naomi Klein til helgeninde. Hun kan selv være en katastrofe.

Markedet har talt: Naomi Kleins bog fortæller sandheden.

The Shock Doctrine har været til salg på Amazon i 10 måneder, og i den periode har den en bedste placering som nummer 11 og en gennemsnitlig rangering som nummer 704 - det er rigtig mange bøger!

En non-fiction bog med så god modtagelse af den ultimative løgne-detektor, markedet, kan umuligt være løgn og manipulation.

Forfatteren til indlægget ovenfor kan jo evt. udgive sine strøtanker i bogform og følge udviklingen på salgsmarkedet. Jeg gætter på en sales rank omkring # 4.000.000.

Et godt råd inden bogen skal i trykken: Når du kritiserer en bestemt fremstilling i Kleins bog, er det meget godt at sætte nogle referencer på - så får det ikke den der ufærdige (off the top of your head) form, som er fuldstændig ulidelig at læse.

Søren(!) Nørbak

"Disse tal illustrerer ingen ting udover en mangel på metodisk forståelse, interview teknik og folks generelle tendens til at huske forkert eller direkte lyve."

Jeg må bede dig dokumentere din uvederhæftige påstand om at folkene bag EBRD's undersøgelse mangler metodisk forståelse.

Jeg må også bede dig forklare hvorfor "social-desirability-effekten" (den der gør at DF'ere ofte er uærlige om hvem de stemmer på) må antages at have været afgørende for EBRD's undersøgelsen resultater.

Du svarede ikke på dette:
"Har du samme definition af “et land der klarer sig fint” som Klein?"

Umiddelbart tyder det på at du personligt ikke mener at befolkningens oplevelser og meninger er relevante for om reformer bør opfattes som succesfulde.

"Skal Kleins tese/teori være almengyldig for at have relevans? JA, når hun mener at hendes bog bygger på fakta/videnskab, så må den også bygge på videnskabeligt principper, herunder den almen gyldighed af teser/teorier."

Almengyldighed er intet fundamentalt videnskabeligt princip; de færreste teorier gælder under alle tænkelige betingelser. Bortset fra det kan en probabilistisk kausalvirkning principielt godt være almengyldig. Ergo: Du svarede ikke på mit spørgsmål.

Søren Nørbak igen

”"Selvfølgelig var USA involveret i kuppet"
- Kan du give mig en henvisning, altså lidt kildemateriale.”

Med glæde.

Jeg går ud fra vi alle sammen er enige om at CIA forsøgte et kup mod Allende allerede i 1970, så det vil jeg ikke give mig af med at dokumentere. Blot kan jeg herudfra konstatere at motivationen bevisligt var til stede.

USA ydede massiv støtte til oppositionspartier og højreradikale grupper med det formal at destabilisere Allendes regering:

“While Allende was in office, the 40 Committee approved the redirection of “Track I” operations that—combined with a renewed effort to support the PDC in 1971 and a project to provide support to the National Party and Democratic Radical Party in 1972—funneled millions of dollars to strengthen opposition political parties. CIA also provided assistance to militant right-wing groups to undermine the President and create a tense environment.”

https://www.cia.gov/library/reports/general-reports-1/chile/index.html

USA finansierede angiveligt den antiregerings-lastbilchaufførstrejke der i høj grad bidrog til at destabilisere landet. Jeg har ikke fundet primærkilden, men andre kan evt. søge videre:

“Strikes by lorry drivers financed by the US paralysed distribution, racheted up the sense of chaos and forced Chileans to queue for petrol, food and medical treatment.

http://www.guardian.co.uk/world/1999/oct/11/pinochet.chile

Nedenstående oversigt indeholder vist de fleste væsentlige fakta i USAs udenrigspolitik over for Chile omkring Allende-årene:

http://www.fas.org/irp/ops/policy/church-chile.htm#3

USA støttede og trænede Chiles militær både op til og efter kuppet:

“As part of its attempt to induce the Chilean military to intervene before the October 24 [1970] congressional vote, the United States had threatened to cut off military aid if the military refused to act. That was accompanied by a promise of support in the aftermath of a coup. However, military assistance was not cut off at the time of Allende's confirmation (see Table III). Military sales jumped sharply from 1972 to 1973 and even more sharply from 1973 to 1974 after the coup (see Table IV). Training of Chilean military personnel in Panama also rose during the Allende years (see Table V)”

CIA hjalp militæret med efterretninger, producerede anti-regeringspropaganda og arrestlister til militæret og hjalp det med at legitimere kuppet efter det fandt sted:

“During late 1971 and early 1972, the CIA adopted a more active stance vis a vis its military penetration program, including a short-lived effort to subsidize a small anti-government news pamphlet directed at the armed services, its compilation of arrest lists and other operational data, and its deception operation.”

“Further, two CIA collaborators assisted the Junta in preparing a White Book of the Change of Government in Chile. The White Book published by the Junta shortly after the coup, was written to justify the overthrow of Allende. It was distributed widely both in Washington and in other foreign capitals.”

Kort sagt: USA var i høj grad med til at bane vejen for kuppet, hvilket amerikanske politikere da også senere har beklaget.

Rune

Dit svar er en blanding af søforklaring og krysteragtig unddragelse fra at reagere på spørgsmål der piller din argumentationslinie ned.

Udgangspunktet for din og min diskussion var, at du ville bevise at kapitalismen kun kan trives under fredelige vilkår. Din forudindtagede ide om at jeg måtte være tilhænger af militant keynesianisme holdt ikke en meter, så din kasse-teoretiske tankegang er nu kommet til kort.

Jeg burde nok have tilføjet at CIA så igennem fingre med det chilenske militærs likvidering af én måske to amerikanske journalister. Tavs accept af mord på journalister der ville have afgivet rapport til omverdenen, er ikke bare et udtryk for menneskerettighedsforagt; det var en passiv form for legitimering af kuppet.

”den politiske magt vokser ud af geværløbene.”

Sirkelargumentasjon og sirkellogikken hos de rettroende anti-demokrater og antikapitalister svikter aldri.

Du burde nok have tilføjet at venstrefløyen da som nu så igennem fingre med det røde totalitære staters likvidering af journalister og politiske dissidenter . Tavs accept af mord på til omverdenen, er ikke bare et udtryk for menneskerettighedsforagt; det var en passiv form for legitimering af venstrefascistiske kupp kloden rundt.

http://www.fys.ku.dk/~kirstejn/DenKinesiskeRevolution.html

”den politiske magt vokser ud af geværløbene.”

Sider